Repower er en ideell organisasjon som arbeider med psykologisk restitusjon for helsearbeidere og leger ved Ukrainas frontlinjer. Med støtte fra privatpersoner, bedrifter og statlige aktører har organisasjonen gjennomført restitusjonsreiser til blant annet Danmark, Spania og Sverige. Under en av dagene fulgte Nordic Defence Sector virksomheten på nært hold. Dette er den siste delen i reportasjeserien om de ukrainske feltsykepleierne.

Stockholm (Sverige), 10:53.

Langs kysten, knapt en og en halv time fra indre byens puls, ligger konferansegården som i ti dager har blitt hjem for ukrainske feltleger og helsearbeidere. Marken er dekket av frossen snø, himmelen er blå og solen titter frem på et sjeldent januarbeøk. En vakker vinterdag. I Kyiv (Ukraina) er temperaturen den samme. Forskjellen er at store deler av byen er uten strøm, etter nye russiske angrep mot landets strømnett.

Allerede på parkeringsplassen møtes man av en jevn strøm av menn og kvinner i feltuniform, alle på vei inn til hovedbygningen på området. Det blir en sterk påminnelse om at disse menneskene har befunnet seg i en krigssone for noen dager siden. Inne på konferanseanlegget er virksomheten allerede i full gang. I løpet av dagen skal de ukrainske deltakerne møte svenske kolleger innen feltsykepleien. Senere venter besøk av minister for sivilt forsvar Carl-Oskar Bohlin og generaldirektør for Myndigheten for sivilt forsvar, Mikael Frisell.

Kateryna Serduik, medgrunnlegger av Repower, forteller hvordan virksomheten har utviklet seg siden det aller første programmet utenfor Ukrainas grenser. Da var det 2022, krigen hadde pågått i knapt et år, og fremtiden var full av spørsmålstegn.

Hun husker spesielt den første togreisen fra Kyiv, vestover mot Polen og videre inn i Europa. Ombord var det omkring hundre personer, blant annet frivillige og feltleger, som skulle få mulighet til rehabilitering. Samtidig rådet, og råder fortsatt, strenge regler for hvem som får forlate landet under krigstid.

– Vi vet fortsatt ikke helt hvordan vi klarte å komme oss over grensen. Vi hadde hele tog fulle av mennesker som egentlig ikke hadde tillatelse til å forlate landet. Alle menn mellom 18 og 65 år får jo ikke reise ut. Kanskje ble vi oppfattet som veldig seriøse av grensevaktene. Vi skulle til Sverige og så ut som en form for offisiell delegasjon.

Hun ler og fortsetter:

– Dette var under det første året av den fullskala krigen. Da var stemningen slik at alle ville hjelpe til. Gjorde man noe for hæren fikk man støtte. Ingen stoppet en, ingen begynte å stille spørsmål ved regler eller kontrollere detaljer. Alle gjorde hva de kunne.

I dag skjer Repowers arbeid i samarbeid med Ukrainas forsvarsmakt. Utvalget av deltakere gjøres av den militære helseledelsen, og når en person vurderes å være i behov av psykologisk restitusjon utstedes en spesiell arbeidsordre. Den gir organisasjonen formell rett til å føre aktiv militærpersonell utenlands for rehabilitering.

Programmet omfatter alt fra strukturerte terapitimer og mentale øvelser til hvile og fysiske aktiviteter. Sebastian Lindström har vært med og bygget opp Repower i flere år, og beskriver de utfordringene som ofte møter deltakerne når de ankommer.

– Det store spørsmålet er hvordan man får mennesker til selv å ville ta ansvar for sin psykiske helse. Mange bærer fortsatt på et "sovjetisk arv", der psykologisk hjelp forbindes med skam, nesten som en straff. Å møte en psykolog er ikke noe man etterstreber eller identifiserer som et eget behov.

Videre er programmet ikke et frivillig valg, men deltakelsen kommer på ordre. Det er ikke ferie, ikke rekreasjon, men en arbeidsreise. Et arbeid med seg selv.

De første dagene preges derfor ofte av tvil. Mange sitter stille, oppslukt av sine telefoner, mentalt fortsatt ved fronten. For å orke hverdagen i krig har de fleste bygget opp et mentalt skjold, en motvilje mot å knytte seg til nye mennesker. Å bli venn med noen innebærer også risikoen for å miste den personen.

Men etter noen dager begynner noe å skje.

– Spenningene slipper og det der skjoldet sprekker sakte. Mye skjer bare ved å få være her, for eksempel å gå en tur i en skog uten risiko for miner, eller bare å kunne bade i badstue om kvelden, sier Sebastian.

Utover det inngår adrenalinopplevelser, men med en avgjørende forskjell: de er forbundet med trygghet.

– Go-kart, klatring eller fallskjermhopping gir kroppen en påminnelse om at sterke følelser ikke alltid betyr fare, forklarer Sebastian.

I løpet av dagen møter de ukrainske deltakerne svenske feltsykepleiere. Sammen holder de presentasjoner, sammenligner utstyr, diskuterer erfaringer og bytter små suvenirer. For de svenske representantene blir møtet en påminnelse om forskjellen mellom teori og virkelighet.

– Dette er uvurderlig. Å få ta del i denne typen erfaringer kan man ikke lese seg til, sier en troppssjef fra Försvarsmakten (Svenske Forsvaret).

Til lunsj serveres grillet kylling, poteter, pastasalat og soppsuppe. Ved et av bordene, med en kaffe til dessert, intervjuer Nordic Defence Sector to av deltakerne, Olena og Ivan, begge med lang erfaring fra fronten. Samtidig gir en annen del av gruppen seg ut på en tur med Stridsbåt 90 sammen med representanter fra Stockholms amfibieregiment.

På ettermiddagen ankommer dagens første offisielle gjest: minister for sivilt forsvar Carl-Oskar Bohlin. Under en times spørretime presenterer han regjeringens fortsatte støtte til Ukraina og tar imot spørsmål fra deltakerne. Ivan, som ble intervjuet under lunsjen, holder en tale der han understreker betydningen av den svenske støtten og forteller om sin enhet samt deres erfaringer fra fronten.

Han fortalte på forhånd at han var nervøs, både over engelsken og over talens lengde. Det er mye han vil formidle til ministeren under sin tale, men at han var nervøs merket man ikke.

”Mine venner!”

Slik innleder Mikael Frisell, generaldirektør for Myndigheten for sivilt forsvar, sitt innlegg som dagens siste gjest. Han understreker viktigheten av fortsatt støtte til Ukrainas helsearbeidere, ikke bare i form av materiell, men også gjennom innsats som Repower. Talen avsluttes med stående applaus for generaldirektøren.

I forbindelse med besøket stopper han for et intervju.

– Det betyr mye å få være her. Dels fordi vi støtter Repower, men også for å få si direkte til disse heltene at de har min personlige støtte, myndighetenes støtte og hele Sveriges støtte.

Møtet skjer samtidig som svensk næringslivs beredskap skal heves. Hvordan sikrer man at næringslivet er klart hvis krisen eller krigen kommer?

– Det er avgjørende å få med hele næringslivet når det kommer til å styrke vår beredskap. De råd og anbefalinger som nå finnes er veldig viktige å ta til seg, og derfor forsøker vi å fasilitere så mange forum og seminarer som mulig sammen med næringslivet, for virkelig å støtte arbeidet med å heve beredskapen, sier Mikael Frisell avslutningsvis.

Etter hvert som klokken nærmer seg kveld, begynner dagens aktiviteter å rundes av. For deltakerne venter hvile, og for Kateryna er det også en anledning til å oppsummere. Sunket ned i en lenestol i lobbyen ser hun ut over gruppen som har begynt å gjøre seg klar for kvelden, mennesker som for knapt to uker siden var fremmede.

– På slutten av programmet ser vi hvor sterk fellesskapet blir. Deltakerne fortsetter å holde kontakt, sender bilder når de møtes og fortsetter å gå i terapi, forteller Kateryna og blir stille en stund.

– Og så har vi ringen.

Hun fingrer på en sølvfarget ring som henger rundt halsen.

– Vi har en seremoni der alle får en ring, designet av en dansk formgiver. Den har ingen begynnelse og ingen slutt. Den symboliserer det uendelige. Og vi sier til dem at hver gang de føler sorg, så kan de røre ringen og minnes alle de vakre stundene her i Sverige, sier Kateryna Serduik avslutningsvis.