Fredrik Palmquist kom til Warszawa rett fra rollen som sjef for den svenske militære støtten til Ukraina. Som forsvarsattaché møter han nå Europas raskeste opprustning, og til svenske selskaper som vil inn har han et rett besked: ha et navn, vær til stede, og kunne svare på hvem som skal betjene systemet om to år.

Fredrik Palmquist har en lang karriere i marinen bak seg, fra fartøysjef på en patruljebåt av Kaparen-klassen til sjef for fjerde sjøstridsflotilje og oppbyggingen av marinestaben på Muskö. Deretter ble han militærrådgiver i Forsvarsdepartementet, og fra november 2022 den som ledet hele den svenske militære støtten til Ukraina, en virksomhet som raskt vokste til om lag 40 milliarder svenske kroner i året. Siden 1. august er han forsvarsattaché ved Sveriges ambassade i Warszawa.

Det er en post midt i begivenhetenes sentrum. Polen ruster opp raskere enn noe annet land i Europa. Forsvarsbudsjettet for 2026 er rekordstort, om lag 4,8 prosent av BNP, og Palmquist regner med at nivået holder seg rundt 4,5 prosent inn i 2027 og fremover. Målet, sier han, er å nesten doble forsvarsmakten mot en halv million mann, et nivå Polen sikter mot lenger frem, samtidig som landet vil ha Europas sterkeste forsvar på plass allerede i 2030.

– Polen er svært ambisiøse når det gjelder opprustning. Det gjør at pengene finnes her, noe som gjør at industrien finnes her, og den internasjonale industrien finnes her. Det er årsakskjeden, konstaterer han.

En forsvarsattaché har i bunn og grunn fire ben å stå på: etterretningsinnhenting, støtte til ambassadøren i sikkerhetspolitiske spørsmål, støtte til de bilaterale forsvarskontaktene, og støtte til svensk forsvarsindustri. Tyngdepunktet varierer med posten. I Moskva ville den vært etterretningsinnhenting og rapportering. I Warszawa ligger den på industrien og de bilaterale kontaktene, forklarer Palmquist.

– Jeg driver ikke med etterretningsinnhenting her, vi er jo allierte, og allierte spionerer ikke på hverandre, sier han.

I stedet bruker han om lag førti prosent av tiden på forsvarsindustri, like mye på de bilaterale myndighetskontaktene og resten på å støtte ambassadøren. Industridelen handler om to ting: å forstå hvordan Polen fatter beslutninger, og å koble sammen de riktige aktørene.

– Jeg prøver å lære meg hvordan Polen fungerer, bygge et kontaktnett, og koble sammen svenske selskaper med polske behov, sier han.

Industrien er i stor grad samlet i det statlige konglomeratet PGZ, Polska Grupa Zbrojeniowa, som rommer rundt femti selskaper. Men det er ved siden av PGZ at Palmquist ser det mest interessante.

– Utenfor PGZ finnes en ganske rik flora av små og mellomstore selskaper som gjør svært mye, svært raskt, først og fremst knyttet til våpen- og sensorsystemer som trengs i Ukraina. De er svært smidige, sier han.

Så hva bør da et svensk eller nordisk selskap gjøre hvis det står ved et veiskille foran Polen? Her er Palmquist rett på sak. Det finnes ingen snarvei, og det er ikke nok å være best på papiret.

– Skal du gjøre forretninger i Polen må du ha et navn her. Og du må være til stede, på en eller annen måte, enten selv eller via en representant, sier han. Å bare finne riktig representant er en vitenskap i seg selv.

Det han har sett fungere er å begynne i det små og prøve seg frem, heller enn å satse alt fra start: ett produkt, én kampanje, én representant, og deretter evaluere steg for steg. Og ingen er alene. Ved ambassaden jobber tre parter tett sammen: han selv på forsvarssiden, Utenriksdepartementets to fremmere på den sivile siden, og Business Sweden, som gjør markedsundersøkelser og aktørvurderinger.

En tilbakevendende oppgave er å forklare Sverige for polakkene, ikke minst forskjellen i hvordan de to landene styres.

– En vanlig misforståelse er at Saab spiller samme rolle i Sverige som PGZ gjør i Polen, og at alle forsvarsavtaler er politisk drevet, sier han.

Slik fungerer det ikke i Sverige, og det er noe han ofte må forklare. I Polen er ministerstyre naturlig. En minister kan peke ut hvilket selskap staten skal kjøpe fra. I Sverige, med sine uavhengige myndigheter, er det samme formelt forbudt.

Den kanskje viktigste innsikten gjelder ikke selve produktet, men hva som skjer etter kjøpet. Polen er, understreker Palmquist, svært nøye med å ikke gjøre seg avhengig av lange forsyningskjeder, en lekse landet har lært blant annet av sine store innkjøp fra Sør-Korea.

– De vil kunne forsyne seg selv. Så hvis du vil komme hit og selge må du kunne svare på hvordan det ser ut om to år, når systemet trenger ettersyn, sier han.

I praksis betyr det å sette opp en lokal logistikknutepunkt, service, reservedeler og teknisk støtte i landet. Det har, mener han, blitt et eget konkurransefortrinn.

– Det har blitt en virkelig USP å kunne si: vi setter opp et logistikknutepunkt her som tar hånd om deres behov, sier han.

Samtidig veves landene stadig tettere sammen på materiellsiden, noe som igjen skaper flere naturlige inngangsdører. Sverige ⁠anskaffer det polske soldatbårne kortrekkevidde luftvernsystemet Piorun, i svensk tjeneste kalt RBS 102. I sommer inngikk landene avtale om at ⁠Polen kjøper tre svenske A26-ubåter, og i mellomtiden ⁠leaser Polen HMS Södermanland som en overgangsløsning, med polsk besetning under opplæring i Karlskrona (sør-Sverige, marinebase). Saab bygger ⁠to signaletterretningsfartøy for den polske marinen, og Palmquist peker på en tydelig polsk interesse for luftbåren radarovervåkingskapasitet, der Saabs GlobalEye er et av alternativene. Fregattprosjekter løper parallelt i begge land, om enn med ulike fartøy.

Grunnlaget for arbeidet, sier han, er det fordypede partnerskapet som statsministrene inngikk i 2024 og Baltic Sea Pact som landene ble enige om i 2026. Og nærheten i seg selv taler for mer samarbeid, ikke minst til sjøs.

– Med tanke på hvor nær Karlskrona ligger den polske kysten kommer vi til å lære av hverandre, og det operative samarbeidet kommer til å øke. Det er jeg ganske overbevist om, sier han.

Hvordan hans egen rolle utvikler seg avhenger av to ting. Dels av kontaktnettet: når det først er bygget kan han gå rettere på sak i stedet for å famle. Dels av omverdenen.

– Sikkerhetssituasjonen er det som bestemmer min fremtid, sier han. Forverres den kraftig kan tyngdepunktet raskt flytte seg fra å hjelpe selskaper inn i Polen til den operative siden, med svenske avdelinger og politiske kontakter.

Inntil videre er oppdraget tydelig, og etterspørselen etter hans tid vil neppe avta.

– Min oppgave er å hjelpe svensk industri. Dukker det opp noe som angår det nordiske, må man gjerne ta kontakt, sier han, og legger til med et smil at han nok risikerer å bli nedringt.