Årskronikkintervju med øverstkommanderende Michael Claesson av Per Wallin
Når 2025 går mot slutten, har det nordiske forsvarssamarbeidet tatt steget fra ambisjon til praktisk virkelighet. Sverige og Finland er fullt integrert i NATO, og samarbeidet mellom de nordiske landene preges nå av felles planlegging, økt interoperabilitet og et delt strategisk perspektiv. I Nordic Defence Sectors årskronikk reflekterer øverstkommanderende Michael Claesson over året som har gått – og peker ut hva som blir avgjørende fremover.
Hvilke fremskritt ser du som mest betydningsfulle i løpet av året som har gått, og hva blir viktigst i 2026 for å ytterligere fordype det nordiske samarbeidet?
– Den fortsatte integrasjonen av Sverige og Finland i NATO er en tydelig suksess. For første gang siden Kalmarunionen befinner alle de fem nordiske landene seg i samme operative kontekst. Det skaper helt nye muligheter. Særlig viktig blir etableringen av de stab- og ledelsesdelene som skal bære NATOs felles operasjonsplanlegging i Norden. Det er avgjørende både for fremtiden og for vår felles evne her og nå.
Claesson beskriver hvordan helhetsbildet nå ser annerledes ut enn tidligere.
– Når man zoomer ut og ser på geografi, infrastruktur og hvordan vi faktisk er sammenkoblet, er det mulig å skape en flytlogikk som er gjensidig støttende. For første gang på lenge henger det sammen på ordentlig, både logistisk og operativt.
Du har snakket om hvordan begreper som "frontlinje" endres i dagens sikkerhetsmiljø. Hvordan resonerer du rundt det?
– I NATO finnes begrepet frontline states, som ofte knyttes til den østlige grensen. Men i et miljø preget av multidomeneoperasjoner og hybridkrigføring blir det begrensende. Jeg betrakter Sverige som en frontline state, men egentlig gjelder det hele NATO. Selv Portugal er eksponert. Derfor er det noen ganger mer korrekt å snakke om grense enn om front.
Han mener at dette får konsekvenser for hvordan militært lederskap og planlegging må utvikles.
– Skal man forstå multidomeneoperasjoner på ordentlig, må man zoome ut. Ellers risikerer man å sitte fast i begreper som ikke lenger speiler virkeligheten.
Hvordan ser du på samspillet mellom forsvarsindustri, forskning og militær evne i Norden?
– Sammenhengen er helt åpenbar. Utover industri og forskning må vi også inkludere akademia, som bærer begge. I Sveriges tilfelle har vi dessuten statlig, integritetsfølsom forskning gjennom FOI (Totalförsvarets forskningsinstitut). Med den teknologiske utviklingstakten vi ser i dag, blir det stadig viktigere å arbeide i integrerte prosjektteam over tid.
Claesson etterlyser samtidig nye måter å tenke rundt anskaffelser.
– Vi må kunne anskaffe evne og tilgjengelighet, ikke bare materiell. Evnen er ikke bare en gjenstand, men også å holde den taktisk relevant og brukbar over tid. Der finnes store muligheter i Norden, men vi må ikke være naive. Eierstrukturer og statens rolle i industrien varierer og påvirker samarbeidet.
Han peker også på viktigheten av kravharmonisering.
– Når vi befinner oss i samme militærstrategiske og operative kontekst, skapes helt andre forutsetninger for felles krav. Det finnes allerede gode eksempler, både nordiske og europeiske.
Hybridangrep, cyberpåvirkning og sabotasje mot kritisk infrastruktur har preget året. Hvilke lærdommer trekker du av det?
– En viktig lærdom er at vi ofte reagerer bilateralt eller parallelt når noe skjer. NATO har mandat og strukturer for å samordne denne typen tiltak og skape utholdenhet på en måte som enkeltland ikke kan.
Informasjonsdeling løftes som sentralt, men også behovet for ro.
– Bevissthet er nødvendig, men frykt og panikk er blant det mest ukonstruktive som finnes. Vi må nøye vurdere informasjon før vi trekker vidtgående konklusjoner.
Avslutningsvis – hva vil du skal være den tydelige konklusjonen når vi ser tilbake på 2025?
– At NATO-medlemskapet er grunnlaget for et effektivt nordisk samarbeid. Mulighetene som nå har oppstått er meget store. Det finnes egentlig ingenting som hindrer oss fra å gå veldig langt i integrasjon og samarbeid fremover.
