Mine refleksjoner rundt disse spørsmålene er basert på både mine egne erfaringer som næringsdrivende i bransjen og som tidlig avgått offiser, samt ved å observere effektene på helsevesenet, med en bemanningssituasjon som delvis påvirkes av modellen med innleid personell. Min oppfatning av nåværende situasjon innen totalforsvaret er at vi har et marked hvor det finnes både konsulenter som tilfører spesialistkompetanse for utvikling av produkter eller virksomhet, og konsulenter som utgjør ren bemanning.
Jeg tror ikke at bemanningskonsulenter for lengre oppdrag er den rette løsningen for totalforsvaret, verken samfunnsøkonomisk eller fra et tilgjengelighetsperspektiv i krise og krig. Her trenger virksomheter å ansette eget personell som kan kompetanseutvikles og krigsplasseres i henhold til virksomhetens behov. Når det gjelder anskaffelser av bemanningstjenester, føles det dessuten merkelig at det teoretisk kan bli billigere å ha en leverandør, med underleverandører, som må sikte på å gå med overskudd, helt i tråd med reglene for å få F-skattseddel. Med andre ord er det sannsynligvis en bedre langsiktig samfunnsinvestering å tilby ansettelsesvilkår innen totalforsvarets aktører som noenlunde tilsvarer individets forutsetninger som bemanningskonsulent.
De konsulentene som trengs innen totalforsvaret for en tidsbegrenset innsats som spesialistkompetanse vil trolig fortsatt være nødvendig, både som enkeltkonsulenter og større oppdrag i form av tjenesteprodukter. Behovet kan være et resultat av å raskt motta og implementere ekstern kunnskap i den egen organisasjonen, for eksempel for å utnytte åpen innovasjon. Hvis konsulentene er viktige for virksomheten, må bestilleren også analysere de risikoene som oppstår ved å bruke ekstern personell. Dette er i bunn og grunn ikke noe annet enn håndtering av forsyningskjeder av menneskelige ressurser og kan for eksempel skje gjennom krav om at leverandøren meddeler resultater fra disponibilitetskontroll ved Plikt- og prövningsverket. Dette gjør at den samfunnsviktige virksomheten innen totalforsvaret kan vurdere risikoen for at personen må forlate oppdraget akutt ved beredskapsheving, inkludert heimevernsalarm.
At vi i dag har et konsulentmarked innen totalforsvar er muligens produktet av en kombinasjon av behovet og ressurser som pensjonsavgang eller tidlig avgått myndighetspersonell og et antall individer som ønsker å bidra til et robust samfunn. At kompetanser finnes på markedet å benytte i en relativt stor utstrekning er sannsynligvis også resultatet av totalforsvarets nedskjæringer fra 1990-tallet til år 2015, som skapte karriereovergangsbehov for overtallig personell og en for kundene initialt relativt gunstig konkurransesituasjon. Dette gir totalforsvaret fortsatt, og i et begrenset antall kommende år, muligheten til å utnytte god erfaring og kompetanse rundt hvordan totalforsvaret kan formes, men samtidig med en risiko rundt hvordan ressursene kan bestilles og leveres når krisen eller krigen kommer.
Vi trenger derfor å utvikle synet på konsulentbransjen innen totalforsvar og sikkerhet, med hensyn til både samfunnets behov for tilgjengelighet og økonomi. Tilgjengelighetens dimensjonerende krav bør være økt beredskap, noe som innebærer at konsulenter må redegjøre for om de kan fortsette å levere etter for eksempel beredskapshevinger. Sikkerhetsbeskyttelsen er i dag en selvfølge, men leveringssikkerhetens robusthet trenger å øke. Dette bør innebære at bestillinger ikke skal skje av enkeltkompetanse, men at leverandører og kunder streber etter å skape grupper av personer med liknende kompetanse.
Det er ikke rimelig å tro at det i løpet av de kommende ti årene vil være et overskudd av totalforsvarets ressurser. Dette gjør at kompetanseskapende tiltak må skje sammen mellom kunder og konsulentbransjens leverandører uten at konkurranse gjennom for eksempel lønninger og fordeler forvrenger forholdet mellom partene. Høyskoleutdanninger innen totalforsvar kan ikke være mer eller mindre begrenset til én utdanningsinstitusjon, Forsvarshøgskolen, men må utvides i henhold til for eksempel samme modell som Politihøgskolens oppdragsutdanninger ved flere utdanningsinstitusjoner på hel- eller deltid. Dette kan bidra til å skape flere tilgjengelige muligheter for generell kompetanse innen totalforsvarsområdet og gir mulighet til kvalitetssikret videreutdanning for studenter fra andre hovedområder, spesielt for den kompetansen som kreves for Sverige som en del av NATO.
En robust konsulentbransje innen totalforsvaret skal kunne fortsette å levere viktige tjenester under krise og krig, noe som stiller krav til et lojalt forhold til kundene i bytte mot langsiktige markedsregler. Vi skal ikke havne i en situasjon der bemanningskonsulenter tar økonomiske ressurser fra oppbyggingen av totalforsvaret eller der konsulenter med enkeltkompetanse risikerer tilgjengeligheten ved sykdom, ulykker eller heimevernsalarm. Det er opp til bransjen å støtte dette og ikke bare sikte på maksimal økonomisk gevinst i årets resultat.
Fredrik RuudaEier og senior konsulent, Ruuda Consulting AB
Tidligere yrkes- og reserveoffiser (major)