Innenfor STRILAB, Livgardebrigadens (IB 1) krigsinkubator, har Julius Lind bygget RES (Rapid Evacuation Sling), en lett sele som bygges inn i kroppsvernet og skal gjøre det raskere og mindre tungvint å dra en såret kamerat i dekning. I tester ble tiden det tok for to soldater å dra noen i dekning nesten halvert.

RES, eller slingen, er et av prosjektene i STRILAB, som NDS besøkte under en feltøvelse tidligere i vår. Bak prosjektet står Julius Lind, som studerer maskinteknikk ved Lunds universitet (Sverige) og periodevis er ansatt soldat ved Livgardebrigaden. Han avtjente førstegangstjenesten ved Göta ingeniørregiment (Ing 2) og tjenestegjorde deretter ved Älvsborgs amfibieregiment (Amf 4) i Gøteborg (vestre Sverige).

I Lund (Sverige) havnet han i samme klasse som Fabian Duke, en av grunnleggerne av STRILAB, og søkte seg til sommerens femukersprogram. Gruppen hans var rettet mot fysiske produkter og fikk to spor å velge mellom: et mottiltak mot droner eller noe stridsverdiøkende for soldaten. Julius ønsket å jobbe med noe soldatnært. Ideen til slingen vokste frem i en samtale med Duke om hvordan man drar skadde, der de sammen kom frem til at det burde finnes en slags sele, noe man bare kunne koble på noen.

– Det sådde et frø, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på det, sier Julius Lind.

Han begynte å intervjue sanitetssoldater og hørte seg for ved ulike sanitetsskoler.

– Da innså jeg at det nok kan være et reelt problem som må løses, mer enn at vi soldater synes det er slitsomt å dra folk.

Utgangspunktet er vekten. En soldat kan bære opp mot 120 kilo utstyr, og å dra noen i terreng er ekstremt tungt, særlig med greiner og annet som øker friksjonen.

– Man orker ikke å dra selv, eller så er man helt utslitt når man først har dratt noen, og det tar for lang tid, sier Julius Lind.

I dag drar man den skadde i skulderstroppene på kroppsvernet, eller i uniformen, noe som er både tungt og tregt.

Slingen består av to stropper som festes i skulderstroppene på kroppsvernet og ligger skjult i nakken. Tanken er at den monteres én gang og deretter glemmes, slik at den er der når den trengs. Når man rykker i den, felles den ut til en løkke man kan dra den skadde i, bære som en ryggsekk, eller tre gjennom armene eller bena. Tres den gjennom bena, kan to soldater løfte hele kroppen, for eksempel inn i et kjøretøy. Målet, sier Julius Lind, er å korte ned tiden til dekning og bevare soldatenes stridsverdi.

– Slik at de fortsatt er i stridsdyktig stand etter at de har dratt tilbake den skadde kameraten.

I løpet av en uke fikk prosjektet tilgang til en testtropp, der soldater dro hverandre korte strekninger med og uten slingen. Resultatene var tydelige, sier Julius Lind: tiden for å få noen i dekning ble betydelig redusert, og for to personer ble den nesten halvert. Soldatene vurderte også sin egen stridsverdi som klart høyere med slingen. Jo lengre strekningen er, desto større blir gevinsten: tidsgevinsten øker med avstanden, mens kreftene til den som drar ellers synker raskt.

Takket være tilgangen til testtroppen gikk iterasjonene raskt. De testet prototyper på mandagen, sydde nye på tirsdagen og testet på nytt dagen etter. Tilbakemeldingen var ofte at soldatene ønsket slingen lengre, og at det burde finnes flere løkker slik at man kan velge sin egen lengde.

Julius Lind hadde ingen tidligere erfaring med å arbeide med tekstil, utover "sytjenesten i førstegangstjenesten". Programmets første uke var en opplæring i produktutvikling og entreprenørskap, og det han først og fremst tar med seg derfra er å være sin egen strengeste kritiker.

– Man blir veldig lett glad i det man har skapt, det blir som ens egen baby, sier han. Men hvis noen sier at de ikke kommer til å bruke den, da kommer de ikke til å bruke den, og det er tross alt de som skal ha produktet.

En idé han måtte gi slipp på, var en modulær båre som skulle kunne settes sammen i felt.

– Etter litt kritikk innså jeg at det ikke ville la seg gjennomføre, og at svaret på om den ville fungere bedre enn det vi allerede har, sannsynligvis var nei.

Gruppen fortsetter med produktene sine på deltid. For slingen er produksjonen avgjort: den legges ut til en ekstern produsent i stedet for å sys opp internt. Neste steg er å få frem prototyper som testes i løpet av høsten ved en tropp og ved Livgardets sanitetsskole, og målet til våren er at et helt kompani skal bære og teste den.

– Og et sted skape et behov innenfra, der folk ser den og tenker at dette må jeg ha til min tropp, sier Julius Lind.

Det som tar mest tid nå, er ikke selve produktet, men veien inn i organisasjonen, sier han.

– Det vanskelige er ikke å bygge noe som fungerer, det er steget etterpå. Vi kan vise at slingen kutter tiden til dekning, men det finnes ingen selvsagt vei fra fungerende prototype til noe en avdeling faktisk kan bestille. Hvem som er kjøperen, og hvem som eier budsjettposten, er fortsatt et åpent spørsmål. Det er dette spørsmålet vi bruker mest tid på nå.

Prisen per eksemplar anslår han til mellom 300 og 500 svenske kroner, inkludert materialer, produksjon og arbeid. Å holde den lav er et poeng i seg selv.

– Sanitet er ikke så sexy, i alle fall ikke i et øvingsmiljø. Min ambisjon er mer sanitet til minst mulig belastning for soldaten, sier han.

Julius og gruppen har allerede samarbeidet med Snigel og fått stoffer donert. Et selskap har gruppen diskutert, men ikke stiftet, og tanken er å drive det selv i så stor grad som mulig. Noe patent har Lind ikke søkt om, siden designen kan se annerledes ut om et halvt år, men han ser det som aktuelt.

Et mål er å få ut slingen der den virkelig prøves.

– Vi fikk det spørsmålet noen ganger. Noen kom til og med bort og spurte hvor mange han kunne få med en gang, men da hadde vi bare én prototype, sier Julius Lind. Når vi får laget flere prototyper, diskuterer vi hvor mange vi har råd til å donere til Ukraina for å få reelle tilbakemeldinger derfra.