IB 1s krigsinkubator skal utvikle brigaden

Bilturen har tatt oss til Livgardet i Kungsängen (nord for Stockholm, Sverige). Ifølge instruksjonene og en kartnål skal intervjupersonene for dagen befinne seg ute på øvelse i skogene rundt området. Bilen spretter frem langs gjørmete skogveier mens blikket er festet på neste dump i terrenget. Plutselig beveger noe grønt seg i øyekroken, og i samme øyeblikk dukker en håndfull soldater opp som nettopp smeltet inn blant trærne. Fremme.

Jakob Blomqvist og Fabian Duke er to av initiativtakerne bak STRILAB, Livgardebrigadens (IB 1) eget laboratorium og krigsinkubator. Duoen er reserveoffiserer ved brigaden, og det er de som tar imot oss på IB 1s feltøvelse langfredag.

STRILAB er vokst frem av behovet for å utvikle ny kapasitet og teknologi på avdelingsnivå. IB 1 har tidligere utviklet egne teknologiløsninger, som nå testes i felt, og innenfor rammen av inkubatoren vil man i løpet av sommeren gjennomføre et fem uker langt program der deltakerne får teste problemer og løsninger for det moderne stridsfelt. Ifølge Blomqvist er det en naturlig måte å utnytte kompetansen som finnes i avdelingen.

Vi er en av få avdelinger som har dette volumet av deltidssoldater (GSS/T, deltidsansatte soldater og spesialister). Noen av oss jobber til daglig, men den største delen er studenter, og en stor andel er ingeniørstudenter, forteller Blomqvist.

Duke legger til:

Det er 53 prosent av våre deltidsansatte som tar en eller annen form for teknisk utdanning, ifølge en undersøkelse.

Da IB 1 ble gjenopprettet i 2024, besto avdelingen altså av en stor andel studenter med interesse for både teknologi og forsvar. Blomqvist husker tilbake til da den første gnisten, til det som i dag er STRILAB, først ble tent. I forbindelse med en øvelse ønsket de også å bruke en drone.

Lykke til med det, tenkte vi. Men så tenkte vi en runde til... Hvis vi ikke kan kjøpe eller skaffe en, kan vi ikke bare bygge den selv?

I et verksted ved Kungliga Tekniska Högskolan (Kongelige Tekniske Høyskole, KTH, i Stockholm, Sverige) gikk en gruppe soldater og studenter i gang. De skisserte, 3D-printet og satte sammen den dronen som siden ble brukt i øvelsen.

Plutselig hadde vi soldater som kan være både brukere og utviklere av ny teknologi, og da er det best å la dem gjøre det, sier Blomqvist.

Etter det fortsatte lignende grasrotinitiativ å vokse frem i avdelingen.

Blant annet ble Soldatappen bygget, som skal forenkle administrativ håndtering og spare tid for soldater og ledelse. For et bataljon som på et par år har gått fra 30 til 400 deltidsansatte, er redusert tid til administrative oppgaver en verdifull ressurs.

Vi har en kompaniledelse bestående av yrkesoffiserer som bruker enormt mye tid utelukkende på papirarbeid. Hvis vi kan frigjøre dem fra det, er det utrolig verdifullt for hele virksomheten, sier Duke.

Råttan (Rotten) er et annet initiativ på avdelingsnivå. Den fjernstyrt UGV-en (ubemannet bakkekjøretøy) har gjennomgått flere ulike iterasjoner, og i dag er den på plass for å delta i øvelsen.

Finnes det mange regler å ta hensyn til når man bygger eget utstyr på denne måten?

Det finnes definitivt et omfattende regelverk. Samtidig befinner vi oss i en tid der risikoviljen må være ganske høy for at vi skal kunne holde tempoet, og da må man veie sikkerhet fra flere perspektiver, sier Duke og fortsetter:

Vårt eksistensgrunnlag er å bygge krigsavdelinger og opprettholde deres kapasitet. Det er vårt hovedoppdrag, og nå når vi tar egne initiativ, har vi hittil blitt møtt med dynamisk og positiv respons.

Opplever dere at det har endret seg de siste årene?

For fire år siden tror jeg ikke dette hadde vært mulig. Den kulturen fantes ikke helt i veggene i Försvarsmakten (det svenske forsvaret), i motsetning til nå. I dag er det større tillit til enkeltavdelinger, offiserer og soldater, sier Blomqvist.

De løfter frem Ukraina som et foregangsland i den sammenheng, og peker på de utviklingsenhetene som finnes på et lavt nivå rent organisatorisk. Når soldatene selv er med på å utvikle nye løsninger, blir syklusen for å frembringe og implementere nye metoder mye raskere.

Det har vist seg å fungere i Ukraina og vært en stor suksessfaktor. Derfor finnes det også en vilje til å la slike initiativ vokse frem her, sier Blomqvist.

Selve programmet er lagt opp som et intensivt utviklingsprogram inspirert av oppstartsverdenen. Opplegget ligner en akselerator eller inkubator, og programmet varer altså i fem uker i løpet av sommeren. Også eksperter fra ulike deler av sektoren vil delta med rådgivning.

Samtidig samler brigaden inn erfaringer fra virksomheten i løpet av våren. Disse evalueringspunktene blir deretter ryggraden i det arbeidet programmet gjør i løpet av sommeren. Duoen mener at erfaringshåndteringen i Försvarsmakten har en tendens til å miste retningen i løpet av våren.

Vi utdanner om høsten og øver om våren, samler inn lærdommer, og så kommer sommerferien. Folk forsvinner i ulike retninger, og når man kommer tilbake om høsten er det nye vernepliktige og et høyt tempo. Da blir det vanskelig å rekke å omsette erfaringene i praksis, sier Blomqvist og fortsetter:

Vår tanke er at Stridslaboratoriet skal bli den siste brikken i den syklusen. Deltakerne tar hånd om erfaringene fra vårens øvelser og arbeider med dem i fem uker i løpet av sommeren. Målet er å frembringe konkrete løsninger som deretter kan sendes inn og implementeres om høsten.

Hvordan vil implementeringen se ut?

Det vi utvikler vil være prototyper for å forstå hvilken løsning som trengs. Det er altså ikke noe som skal stå ferdig. Vi ønsker å kunne ta metoder og teste dem, se hva som fungerer og hva som trenger forbedring.

I stedet for at bestillinger ovenfra skal utredes og anskaffes over en periode på et par år, kommer disse initiativene nedenfra. Håpet er at ledetider og rent administrative aspekter skal reduseres.

Et godt eksempel er å tenke på hvordan dette hadde sett ut for noen år siden. Da hadde det blitt en bestilling som ble sendt opp til hovedkvarteret, utredet lenge og deretter kanskje lagt ut på en eller annen form for anskaffelse. Hele prosessen hadde tatt svært lang tid, sier Blomqvist.

Duke legger til:

I stedet har vi tatt med oss en holdning fra oppstartsverdenen. Vi prøver oss frem i liten skala, tester ideer, mislykkes av og til og lærer av det. Deretter forbedrer vi løsningen direkte og begynner å skalere den opp over tid. Det er en helt annen arbeidsmetode, rask og nedenfra, sier han avslutningsvis.