På onsdag fattet Riksdagen (den svenske nasjonalforsamlingen) vedtak om regjeringens proposisjon 2025/26:279. Den inneholder flere forslag som tar sikte på å bemanne Forsvarsmakten (de svenske væpnede styrker) bedre, og dermed styrke forsvaret av Sverige og våre allierte. Ett av disse forslagene er at reserveoffiserer får lovfestet rett til permisjon, noe Förbundet Reservofficerarna (Forbundet for reserveoffiserer) har kjempet for i lang tid. Det er bare positivt at vi nå legger bak oss en periode med uklarhet, både for reserveoffiserer og deres sivile arbeidsgivere, om hva som gjelder i saken.

En tristere nyhet er at offiserer, etter at de har avsluttet sine ansettelser, fortsatt skal omfattes av verneplikt fram til utgangen av det året de fyller 70 år. For de som ikke har vært offiserer, gjelder vernepliktens lengste varighet fram til utgangen av det året de fyller 47 år. Dette er ikke noe annet enn en straff for dem som allerede har gjort så mye for svensk forsvarsevne.

Riksdagen er i prinsippet samstemt i saken. Til tross for skarp høringskritikk fra oss og Officersförbundet (Offisersforbundet) var det bare Vänsterpartiet (Venstrepartiet) som uttrykte tvil om at tidligere offiserer skal forbli vernepliktige til fylte 70 år. Støtten begrunnes med at kompetansen trengs. Det er vi enige i. Men offiserers kompetanse beholdes ikke gjennom trussel om fengsel, men gjennom rettferdige ansettelsesvilkår, slik at offiserer både vil og kan bli værende i sine stillinger. Her har Forsvarsmakten og staten som arbeidsgiver en lang vei å gå. Den veien begynner med at all offiserskompetanse tas vare på ved at tidligere offiserer tilbys ansettelse som reserveoffiserer.

Når Sverige er i krig, lar de fleste frihetsinnskrenkninger seg begrunne. Det er nok få tidligere offiserer, som kan tjenestegjøre, som ikke ville stilt opp i en slik situasjon. Men den utvidede verneplikten gjelder også i fredstid. Etter årsskiftet vil Forsvarsmakten kunne kalle inn offiserer som har valgt å avslutte sine ansettelser til repetisjonsutdanning som vernepliktige. De tvinges til å gjøre en jobb de selv har valgt å si opp, eller som Forsvarsmakten har ment at de ikke trengs for.

Når verneplikten nå utvides ytterligere, mener vi det er på tide at svenske politikere reflekterer over verneplikten og hvordan den skal brukes. Verneplikten er nemlig mer enn at vi river mer eller mindre villige 18-20-åringer ut av hverdagen for å gjennomgå grunnutdanning. Det innebærer også at vi, ytterst med trussel om fengsel, tvinger vanlige folk, i alle yrker og bransjer, til å gjennomgå repetisjonsutdanning fra tid til annen. Ved plikttjeneste utbetales det kompensasjon på 90 prosent av sykepengegrunnlaget (SGI), likevel høyst tilsvarende en månedslønn på 49 333 svenske kroner. Tidsuttaket for repetisjonsutdanning er på det meste 240 dager, altså nesten åtte måneder. Det er lang tid å bli revet bort fra familie og sosialt liv, i tillegg med inntektsbortfall og tjenestgjøring som ofte innebærer arbeidsvilkår ingen ansatt ellers skal måtte utsettes for. Er det rimelig?

Et første tiltak er å begrense den forlengede verneplikten til kun å gjelde ved krigsfare eller krig. Hvis ikke det gjøres, ville et egnet tiltak være at alle tidligere offiserer som trengs i krigsorganisasjonen tilbys ansettelse som reserveoffiserer. På den måten får i alle fall de som berøres av den nå utvidede plikten, mulighet til å tre inn igjen som ansatte i stedet for å være vernepliktige.

Men endringen taler også for at det er på tide å ta et større grep om vilkårene for vernepliktige etter at grunnutdanningen (eller offisersansettelsen) er avsluttet. Det er en relativt liten gruppe av befolkningen som skal bære en tung byrde for hele samfunnets skyld.

Blant personer født på 1990-tallet finnes knapt noen vernepliktige. Blant de født på 2000-tallet vil om lag 10 prosent være vernepliktige. Hvordan det blir for de født på 1980-tallet og tidligere, vil avhenge av hvordan de repetisjonsutdannes, men også her dreier det seg om maksimalt rundt 10 prosent.

I den grad vi skal bygge militær evne på vernepliktige, er det på høy tid at vi gir dem rettferdige vilkår. Den som sitter uriktig frihetsberøvet, kompenseres etter Justitiekanslerns (den svenske justitiekanslerens) praksis med mellom 20 000 og 30 000 svenske kroner per måned for lidelsen frihetsinnskrenkningen innebærer. Den som fratas friheten for å gjennomgå repetisjonsutdanning, får ingenting. Det er ikke rimelig. Fjern inntektstapene, kompenser frihetsinnskrenkningen plikten innebærer, og bruk ansatt personell til fredstidsbehovene.

Det er på tide at politikken reflekterer over pliktens pris.


Magnus Konradsson,

Forbundsleder, Förbundet Reservofficerarna (Forbundet for reserveoffiserer)