Varangians er et svensk fond som investerer i forsvarsteknologi som er bevist ved fronten i Ukraina. Medgrunder Jonas Rydin tar bare inn teknologi som har fungert i strid, og søker den helst et steg bakover i verdikjeden, i komponentene og delsystemene som mange plattformer bygger på.

Nordic Defence Sectors reise til DALO Industry Days sponses av BAE Systems Bofors.

Nordic Defence Sectors sjefredaktør Jacob Wollheim møter Jonas Rydin i pressrommet på DALO Industry Days. Rydin har i over tjue år beveget seg mellom forsvarssektorens alle sider: som entreprenør, investor, leverandør og soldat. Han investerer gjennom sitt og konens investeringsselskap Cajory Defence, er medgrunder og styremedlem i W5 Solutions, samt medeier og styreleder i Snigel. I tillegg har han grunnlagt Terminal Tactical Group og initiativet Quartermaster for Ukraine. Parallelt tjenestegjør han ved 204. amfibieskyttekompani.

– Jeg har vært den som skal kjøpe, den som skal selge, den som skal bruke og den som skal investere. Det er fire helt ulike måter å se på samme teknologi på, og det er først når man har hatt alle fire at man ser hva som faktisk kommer til å fungere, forklarer han.

Fondet driver han sammen med Andreas Flodström, medgrunder av det svensk-ukrainske teknologiselskapet Beetroot og styremedlem i Brave1, Pär Lager fra Forsvarshøgskolan (det svenske forsvarsakademiet) og Alexandra Severin, med erfaring fra private equity og fondverdenen. Navnet Varangians er det engelske navnet på væringene, de nordboerne som i vikingtiden reiste østover langs elvene gjennom dagens Ukraina, var med på å grunnlegge Kievriket og tjente som keiserens livvakt i Konstantinopel.

Et svensk familieselskap skjøt inn grunnkapitalen, og da fondet deretter åpnet for flere investorer gikk det raskt. Hvem som fikk være med var et spørsmål i seg selv. Siden pengene skal inn i Ukraina gjennomgås hver investor: kapitalens opprinnelse må kunne spores, og ingen med russisk tilknytning slipper inn. Investorene deler også fondets grunntese, som Rydin beskriver som tre bærebjelker: teknologien skal hjelpe Ukraina med å vinne krigen, den skal styrke forsvaret her hjemme, og det er nettopp derfor den gir avkastning. – Det som fungerer ved fronten og som Nato-landene trenger, blir kjøpt. Gjør vi de to første tingene riktig kommer det tredje av seg selv, oppsummerer han.

Rydin er mindre interessert i selve dronen enn i det som selges til mange av dem som bygger den.

– Logikken er enkel, sier Rydin. Dronemodeller ved fronten kan raskt byttes ut når motstanderen tilpasser seg, men komponenten som gjør dem for eksempel støysikre eller treffsikre følger med inn i neste generasjon. Den som er leverandør til et stort antall plattformer reduserer risikoen for oss som investorer.

– Vi leter rett og slett etter det som er vanskelig å lage og lett å selge videre, legger han til.

En stor del av arbeidet er å koble sammen Varangians porteføljeselskaper med kunder, industripartnere og døråpnere i Norden og resten av Nato, og omvendt.

– Noen kalte meg "forsvars-Tinder", sier han og ler.

Det som avgjør om Varangians går videre med et selskap er, ifølge Rydin, om teknologien faktisk har fungert. Han beskriver en trapp av begreper som sirkulerer i bransjen. Tested in Ukraine kan bety at man har kjørt en drone over grensen og hjem igjen, mens battlefield tested innebærer at noen har fløyet den ved fronten, men kanskje uten resultat.

– Det avgjørende er battle proven, at den faktisk har fungert i den kapasiteten den skal, understreker han. Og det er der våre selskaper ligger.

Teknologien skal alltid verifiseres ved fronten før fondet investerer. Når teamet finner noe lovende, stemmes det av med avdelingene i Ukraina på flere nivåer, fra brigadestab til de soldatene som har hatt systemet i hendene: har det blitt brukt, i hvilken kapasitet, og hvordan har det stått seg når motstanderen har tilpasset seg.

– Det er vanskelig å kopiere det vi har. Vi er til stede i Ukraina, ved fronten og inne i systemet samtidig, i styret til Brave1, med innganger i det ukrainske forsvarsdepartementet, i Forsvarshøgskolan og Forsvarsmakten (de svenske væpnede styrkene), og i den svenske forsvarsindustrien. Og vi har selv bygget og solgt forsvarsselskaper, tjenestegjort i avdelinger, gjennomført anskaffelser og investert, sier Rydin.

Rydin mener det gir fondet et forsprang i hvert ledd. Selskapene finnes ved at teamet får høre hvilken teknologi som fungerer fra dem som bruker den. Etter investeringen åpner fondet dører til industri og myndigheter i Norden og resten av Nato, og kan formidle hva kjøpere utenfor Ukraina etterspør.

En av forklaringene på at de ukrainske selskapene ligger i front ligger ifølge Rydin i landets historie. Under den sovjetiske okkupasjonen lå mye av Sovjetunionens tekniske utvikling i Ukraina, fra romfarts- til flyprogrammer, og den arven lever videre. Men den viktigste forklaringen er hvem som kjemper. Da den fullskala invasjonen kom i 2022, var det ikke bare profesjonelle militære som fylte avdelingene, men sivile, mange av dem høyt utdannede ingeniører som aldri hadde båret uniform. De så raskt at ting kunne gjøres annerledes, og de hadde kunnskapen til å gjøre det selv.

– Det er ingeniører som tar sin akademiske kunnskap og anvender den direkte på slagmarken. Derfor går innovasjonen så ekstremt raskt, og derfor skjer det innovasjon som vi kanskje ikke hadde sett om de menneskene ikke hadde blitt trukket inn i krigen, sier han.

Battle proven er det ene kriteriet. Det andre handler om kjøperen. Han låner forsvarssjefstabssjef Carl-Johan Edströms formulering.

– Vi kjøper ikke utstyr, vi kjøper evne, sier han.

Den største svakheten hos mange selskaper på vei inn i forsvarssektoren er ifølge ham at de tar utgangspunkt i sitt eget produkt i stedet for i oppgaven det skal løse, den evnen som kreves og hva det innebærer å være en del av et system. Han snakker også ut fra sin egen militærtjeneste og tar sin egen avdeling som eksempel. Oppgaven er å gå i land på øyer, det er derfor man trenger en båt, ikke fordi båten i seg selv er interessant. Det er en stor del av Varangians arbeid etter investeringen å ta inn kundens perspektiv tidlig, slik at teknologien som har fungert ved fronten også blir en evne Nato-landene ønsker å kjøpe.

Interessen for forsvarsteknologi har økt kraftig de siste årene, og i deler av sektoren har verdsettelsene steget raskt. Varangians betaler for bevist evne, ikke for løfter.

– Vi investerer i selskaper som allerede har vist at teknologien fungerer. Da blir verdsettelsen et spørsmål om hva selskapet faktisk leverer, sier han.

At mange selskaper akkurat nå er ute og henter kapital ser han som naturlig i en sektor som vokser raskt.

– Enkelte steder har prisene løpt fra det som faktisk er bevist. Vi går bare inn der verdsettelsen står i forhold til det, påpeker han.

Fremover ønsker Varangians å starte flere og betydelig større fond, med bredere fokus på forsvar og sikkerhet i EU, Nato og fortsatt Ukraina.

– Ukraina er stort, men vi må ikke stirre oss blinde på det, sier Jonas Rydin. Det finnes mange interessante selskaper også utenfor Ukraina.