At droner raskt kan bli umoderne, er ikke et argument for å vente med å anskaffe dem. Avdelinger, utviklere og industri må arbeide sammen allerede i fredstid. Ellers risikerer vi å ha planer for morgendagens droner, men mangle evnen til å bruke og produsere dem når de trengs.

Ikke noe elitelag i fotball ville trent en hel forsesong uten baller for så å kjøpe inn de siste kampballene når serien starter. Spillerne trenger baller fra første dag. Ikke først og fremst for å bli kjent med ballen, men for å utvikle laget.

Likevel risikerer vi å havne i et lignende resonnement om droner.

Natos generalsekretær Mark Rutte beskrev 23. september hvordan han mener alliansen bør forholde seg til den raske teknologiutviklingen. Siden droner raskt blir umoderne, mente han at det ”doesn't make sense to have your shelves full with drones for when war breaks out”. I stedet bør produksjonskapasiteten finnes på plass slik at den nyeste teknologien kan produseres når den trengs.

Rutte har et poeng. Å kjøpe millioner av droner av en bestemt modell og legge dem i lager uten en plan for bruk, vedlikehold og oppdateringer ville neppe vært klokt. Men det er ikke det samme som å bygge en fungerende droneevne.

Avdelingene trenger materiell for å utdanne, øve og utvikle sine metoder. Industrien må produsere, levere og forbedre systemene for å kunne skalere opp produksjonen. Begge deler tar tid og krever erfaring.

Rutte har samtidig varslet at Nato skal utdanne fem ganger så mange droneoperatører innen utgangen av 2027. Det er velkomment, men utdanningen må følges av en anskaffelsesmodell som gir avdelingene løpende tilgang til materiell.

Her finnes også en kobling til Natos eget beredskapsprinsipp Fight tonight. Alliansen skal kunne løse sine oppgaver med de avdelingene og ressursene som finnes tilgjengelig i dag, samtidig som morgendagens evne bygges opp. Det gjelder også droner og industrien som skal forsyne avdelingene med dem.

Når dronekrigen i Ukraina diskuteres i vesten, havner fokus ofte på ny teknologi. Men teknisk nyhetsgrad og militær betydning er ikke det samme. En tilsynelatende begrenset endring kan få stor betydning for hvordan et system brukes.

Da jeg besøkte Lviv (Ukraina) høsten 2025, hørte jeg Kimberly Kagan, grunnlegger av Institute for the Study of War, beskrive sammenhengen mellom teknologi, konsept og organisasjon. Jeg tok med meg en enkel oppsummering:

Teknologi + konsept + organisasjon = innovasjon.

En drone blir ikke militær evne bare fordi den kan fly. Noen må utvikle hvordan den skal brukes, utdanne personellet og få den til å fungere sammen med avdelingens øvrige ressurser.

Ukrainas satsing Drone Line er et eksempel. Ifølge landets forsvarsdepartement handler den om å spre løsninger som har vist seg å fungere, forene avdelingenes erfaringer med teknologi og analyse, samt bygge en mer systematisk bruk av ubemannede systemer.

Ukraina har også besluttet å knytte droneanskaffelsen nærmere data fra avdelingenes faktiske bruk. Systemer som har vist effekt og pålitelighet, skal prioriteres, samtidig som avdelingene gis større mulighet til selv å velge materiell ut fra sine behov.

Man venter altså ikke på at neste teknologiske generasjon skal bli ferdig. Man utvikler den ved å bruke den foregående.

Det er en viktig lærdom for Nato. Avdelingene trenger tilstrekkelig mange droner for å utdanne, trene og utvikle sin virksomhet. Planleggingen må også ta høyde for slitasje, havarier og systemer som forbrukes under øvelse og utvikling.

Samme logikk gjelder industrien. Produksjonsevne er ikke en oppskrift som kan legges i en perm til noen trykker på startknappen. Den bygger på mennesker, leverandører, fungerende innkjøp, testing, kvalitetsarbeid og erfaring med å håndtere endringer.

Å ha produsert en prototype er ikke det samme som å kunne levere tusenvis av systemer. Å kunne produsere én modell innebærer heller ikke at neste kan innføres uten at leveransene stopper opp.

Vil vi i tillegg redusere avhengigheten av Kina, holder det ikke å sluttmontere droner i Europa. Alternative komponentkjeder må bygges opp og brukes. Leverandører i Sverige og andre allierte land trenger reelle bestillinger for å kunne oppdage flaskehalser og forbedre produksjonen før etterspørselen mangedobles.

Det kan være berettiget å betale for reservekapasitet og lager av kritiske komponenter. Men reservekapasiteten bør bygge på en fungerende virksomhet med utprøvd evne til å trappe opp.

Natos militære ledelse har selv snakket om ”real production lines running today”. Det er en viktig distinksjon. En fabrikk som potensielt kan begynne å produsere i krig, er ikke det samme som en industriell evne som allerede fungerer.

Vi i Sweden Dynamics mener at en del av løsningen finnes i et område som lenge har måttet håndtere rask endring: programvareutvikling.

Med inspirasjon fra Software-as-a-Service foreslår vi en modell vi kaller Drone-as-a-Service. Grunntanken er at anskaffelsen skal omfatte løpende utvikling av evne, der maskinvare, programvare og avdelingenes erfaringer holdes sammen.

Utviklere arbeider tett med militære avdelinger for å prøve løsninger, tilpasse teknologien og verifisere hva som fungerer. Mindre serier gir rom for forsøk og endringer. Når en modell er tilstrekkelig moden og behovet tydelig, kan større volum bestilles.

For disse volumene bør vi dra nytte av den sivile elektronikkindustriens kontraktsprodusenter, såkalte EMS-selskaper (Electronics Manufacturing Services). Der finnes allerede kompetanse og kapasitet innen komponentforsyning, elektronikkproduksjon, testing og systemintegrasjon.

Avhengig av systemets kompleksitet vurderer vi at en produksjonslinje kan produsere hundrevis eller over tusen mindre droner per måned. Poenget er ikke å holde fabrikker på maksimal kapasitet året rundt, men å la flere produksjonsanlegg arbeide løpende, innføre nye modeller og holde også komponentkjeden aktiv.

Med tilbakevendende bestillinger får avdelingene materiell å bruke, utviklerne tilbakemelding og fabrikkene erfaring med både produktet og endringene. Nye versjoner kan innføres som en del av den ordinære virksomheten i stedet for å bli separate utviklingsprosjekter.

Det ville også skape en mer forutsigbar etterspørsel. Som et regneeksempel kan vi anta et årlig behov på 2 000-3 000 hovedsakelig mindre droner per brigade for utdanning, øving, utvikling og erstatning. For fire brigader tilsvarer det 8 000-12 000 droner. Med ytterligere behov for skoler, felles utvikling og andre avdelinger havner vi i størrelsesordenen 10 000-15 000 i året.

Det er ingen fastsatt behovsberegning, men illustrerer hvordan tilbakevendende bestillinger kunne gi både avdelinger og industri et grunnlag å utvikle seg fra. Den fredstidige produksjonen må samtidig dimensjoneres slik at det finnes mulighet til raskt å øke leveransene.

I tillegg trengs beredskapslager. Vi mener planleggingen bør ta utgangspunkt i at avdelingene skal kunne opprettholde sin evne under tre til fem måneders krigføring, selv før produksjonen har rukket å skaleres opp. For at lagrene ikke skal fylles med foreldet teknologi, bør de omsettes løpende etter prinsippet først inn, først ut. Avdelingene bruker da eldre systemer til utdanning og øving mens nye versjoner tilføres lagrene.

Produksjon som ikke trengs for svenske avdelinger, kunne dessuten inngå i svenske støttepakker til Ukraina. På den måten kan produksjonskjeden holdes aktiv samtidig som systemene kommer til bruk og kan videreutvikles ut fra erfaringer fra krigen.

Volumene er heller ikke det eneste som bør styre. Der oppgaven tillater gjenbruk, lengre levetid eller høyere pålitelighet, må også det veies inn. En billig drone er ikke automatisk en billig militær evne.

Vi trenger ikke velge mellom lager og fabrikker. Vi trenger brukbart materiell i avdelingene, beredskapslager som omsettes, og en løpende produksjon som kan trappes opp når behovene øker.

Det er også slik rask teknologiutvikling bør håndteres: gjennom tettere tilbakemelding, oppdaterbare systemer og tilbakevendende leveranser. Ikke ved å vente på en sluttversjon som aldri kommer.

Fight tonight betyr ikke at teknologien vi bruker i dag må være den samme om fem år. Det betyr at vi har en fungerende evne nå og kan fortsette å utvikle den når systemene og mottiltakene endrer seg.

Den nyeste dronen kan ikke erstatte år med utdanning og øving som aldri ble gjennomført. En produksjonskjede som først skal aktiveres når krigen kommer, kan ikke levere evne i kveld.

Når kampen begynner, må laget allerede kunne spille. Det samme gjelder avdelingene, og industrien bak.