Utviklingsområder for svensk infrastruktur, et forsvars- og sikkerhetsperspektiv

Jeg fikk muligheten til å tale på Folk og Försvars Rikskonferens under temaet Å sikre samfunnets livsnerve: trusler mot infrastrukturen. Jeg fokuserte på infrastruktur på bunnen. Her oppsummerer jeg først mitt hovedbudskap og deretter mine tre refleksjoner.

Til sjøs under overflaten er det lett å gjemme seg. Derfor er deteksjon, identifikasjon og tiltak for å stanse pågående sabotasje eller ulykker svært ressurskrevende på land og særlig til sjøs. Samfunnet må arbeide med indirekte tiltak som beskytter samfunnsfunksjonen, ikke kabelen.

Størstedelen av forstyrrelsene til sjøs og på land skyldes ulykker og andre feil som oppstår. Bransjen arbeider allerede med å redusere slike risikoer, for eksempel ved å grave ned kabler i områder med stor sannsynlighet for skade fra fiskeredskaper og ankere. Andre viktige tiltak er reparasjonskapasitet. Det er operatørenes oppgave å ta ansvar for slike tiltak, men samfunnet må også støtte ved å premiere pålitelighet. Selv ved økt beredskap er det av stor betydning å arbeide med beskyttelse mot ulykker og feil.

Med god passiv beskyttelse kan statens ressurser fokusere på vern mot større koordinerte angrep. Det finnes også visse situasjoner der ekstra beskyttelse er nødvendig, for eksempel når store innenlandske kraftprodusenter er nede, eller samtidig med et større cyberangrep.

Strømkabler og datakabler er infrastruktur som har gode muligheter til å beskyttes via redundans på land og til sjøs, men avansert teknologi samhandler dypere enn noensinne med livene våre og organisasjonene våre. Vi må derfor bli bedre til å utnytte den enkelte infrastrukturs styrker. Dagens infrastruktur gjør samfunnet sterkere. Dette var også tydelig i Sälen under blokken om økonomisk forsvar og sikre forsyningskjeder.

En utvidet infrastruktur gjør at de virkelig kritiske punktene blir færre, og at situasjonene der ekstra beskyttelse er nødvendig også reduseres i antall. Men det blir mer komplekst å analysere hvor og når ekstra beskyttelse er nødvendig. Slik analytisk kapasitet øker nå i betydning. For å arbeide bedre med disse komplekse analysene og for å kunne tilskrive plutselige avbrudd til riktig årsak, trengs mer informasjon fra infrastrukturens mange avsidesliggende steder. Informasjonen må også deles mellom langt flere parter, både statlige og kommersielle. Dette er en ny utfordring.

Samfunnet må også bli bedre til å verdsette reserver og et mangfold av løsninger, både proaktive og reaktive. En altfor koordinert beredskap risikerer å bygge inn svakheter mot noe vi ikke har forutsett. Den beste beskyttelsen er tiltak på systemnivå og organisatoriske tiltak før økt beredskap, og gjerne lenge før krig. Gjerne med fantasi og mangfold.

Et hinder for å oppnå enda bedre infrastruktur er avstanden mellom politikk og infrastrukturutvikling. Mine tre viktigste refleksjoner, tre utviklingsområder, handler alle om kunnskap knyttet til dette:

1. Politikere og overordnede myndigheter er mange ganger for lite informert om egenskapene til ulike typer infrastruktur og de systemiske aspektene. For eksempel forskjellen mellom sårbarheten til en spesifikk kabel og systemets sårbarhet. Eller så snakkes det for overfladisk om infrastruktur, uten å skille mellom datainfrastruktur på havbunnen og jernbane. Under blokken om sikre handelsstrømmer ble det også snakket om faren ved dagens ofte skjematiske analyser og det å trekke for vidtgående konklusjoner fra den kalde krigen. Ulik infrastruktur har ulike behov for beskyttelse og ulike forutsetninger for å beskyttes. Disse er også nye i sin art sammenlignet med bare tretti år siden. Dette må utvikles til mer spesifikke råd til bransjen om hva ulike typer infrastruktur bør sikte mot, et relevant og tydelig målbilde.

2. Prosjektledere og ingeniører i infrastrukturbransjer ser mange ulike muligheter til å ta hensyn til forsvar og sikkerhet, men vet for lite om forsvars- og sikkerhetsbehov og går derfor glipp av sjansen til å la små systemendringer gjøre en stor forskjell. De mangler ikke interesse, men vet ikke hvor de kan drøfte disse spørsmålene for å finne en balansert vei fremover. Forutsetninger for denne typen uformell dialog må skapes, og vil da heve kunnskapsnivået og legge til rette for bedre politikk og bedre infrastruktur.

3. Det finnes situasjoner der statens ressurser kan måtte samles om vår infrastruktur, men analysen av hvor og når er ikke enkel. Kompetansen for dette er spredt over flere myndigheter, og noen ganger fremfor alt i næringslivet. Hvordan dette skal gjennomføres må utvikles videre.

Jeg kan også konstatere at politikere i Sälen snakker mye om "forsvarsindustri", men når jeg ser på mange av de forsvarsutfordringene som diskuteres i Sälen, er det ikke forsvarsindustrien som sitter med svarene. De finnes oftere i andre deler av vårt ...