Sverige har nettopp fått en ny øverstkommanderende som tydelig har pekt ut at det er krigsavdelingene, krigsorganisasjonen og stridsevnen som skal prioriteres.

"Mitt fokus vil være å fortsette å styrke krigsorganisasjonen og skape forutsetninger for at vi sammen effektivt og målrettet skal levere på det forsvarsvedtaket som venter oss i desember", sa Claesson rett etter at han overtok kommandoen over Sveriges forsvarsmakt (Försvarsmakten).

Det er gledelig at øverstkommanderende også minner seg selv på å levere på den politiske viljen. Den er like tydelig, og minst like ambisiøs: krigsoppdrag, krigsoppdrag, krigsoppdrag.

At fokus flyttes fra fredsorganisering til krigsorganisering er viktig på mange måter. Den viktigste forskjellen er at vi planlegger for at vi vil gjøre ting annerledes om det virkelig skulle gå galt.

Det er ikke, og har absolutt ikke vært, en selvfølge for alle at vi må kunne omorganisere oss når vi går fra å løse oppgaver i fred til å løse oppgaver i krig. Det vil kreves mer personell, større innskrenkninger av friheter og andre metoder.

Vi har historisk hatt metoder for å løse dette problemet, og disse er i stor grad fortsatt aktuelle. Pliktpersonell som kan kalles inn, materiellutskifting til mobiliseringsavdelinger og krigslovgivning for rekvirering av kjøretøy og forsyninger. Men den klart viktigste komponenten er å kunne skalere opp personellstyrken med veltrenet, kompetent og engasjert personell. For dette er reserveoffiserene helt avgjørende.

Reserveoffiseren får det beste av to verdener. Utdanning, erfaringer og metoder fra den militære profesjonen som i prinsippet alltid kommer til nytte. Lederskap, evne til å fatte beslutninger og planlegge under tidspress, forståelse for overordnet sjefs intensjon og hensyn til gruppen.

Samtidig får reserveoffiseren følge sine drømmer ved å utdanne seg og arbeide med det man brenner for. Reserveoffiserer kjenner yrkesstolthet og bidrar til samfunnet som leger, ingeniører, lærere, jurister, økonomer, naturvitere og i prinsippet alle andre yrker med akademisk grunnlag. De driver bedrifter, er statstjenestemenn eller drevne medarbeidere i næringsliv og sivilsamfunn.

Forsvarsmakten får også det beste av to verdener. Store volumer av kompetent personell med en bredde av erfaringer og en kompetansedybde som etaten ikke engang kan drømme om å rekruttere til grunnorganisasjonen eller konkurrere om i arbeidsmarkedet.

Samtidig trenger personellet bare å "betales" når det brukes, det vil si ved utdanning, øvelse og trening. Det er en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte å bygge krigsavdelinger på. At man i tillegg har et internt bemanningsbyrå av dugelig personell som kan hjelpe til med å dekke vakanser i den fredstidige virksomheten, er selvsagt et pluss.

Samfunnet er også en stor vinner. Reserveoffiserene bidrar til et folkforankret forsvar, der rikets forsvar blir en sak for alle og ikke bare for en liten gruppe som tilfeldigvis er personlig investert i spørsmålet.

Den fryktelige krigen i Ukraina har forhåpentligvis gjort det tydelig for alle at det viktigste for forsvarsevnen, uansett hvor stor og sterk fienden er, er å aldri la forsvarsviljen svikte og aldri gi opp.

Samtidig trenger ikke samfunnsøkonomien å lide fordi verdifull kompetanse og arbeidskraft bindes opp i Forsvarsmakten. I stedet fortsetter reserveoffiserene å redde liv i helsevesenet, bidra til et vellykket næringsliv og styrke konkurransekraften gjennom forskning og utvikling.

At reserveoffiseren er en nøkkelkomponent for å bygge krigsavdelinger og for at krigsorganisasjonen skal kunne vokse, er forhåpentligvis ukontroversielt. Det er positivt at øverstkommanderende med forsvarsledelsen, samt politikerne, også gir uttrykk for dette på en utvetydig måte.

Men akkurat som reserveoffiseren er avgjørende for Forsvarsmaktens vekst, er Forsvarsmaktens handlinger på mange måter avgjørende for reserveoffiseren.

Reserveoffiserer trenger akseptable og konkurransedyktige vilkår. Det er regelen at reserveoffiserer går ned i lønn når de tjenestegjør militært, de mangler lovfestet rett til tjenestefri og de blir på mange måter negativt særbehandlet sammenlignet med sine heltidstjenestegjørende yrkesoffiserskollegaer.

Reserveoffisersutdanningen er ikke tilpasset den gruppen høytpresterende akademikere som er målgruppen for reserveoffisersyrket. Det mangler forståelse for studenters situasjon og prestasjonsevne, regelverkene for studieavbrudd, tilpasninger, studiestøtte og studentboliger tar som regel ikke hensyn til tjeneste som reserveoffiser, og vilkårene under utdanning er knapt utformet for dem som har tatt steget ut i arbeidslivet.

Reserveoffiserene trenger å bli ivaretatt av sin arbeidsgiver på lik linje med alt annet personell. Medarbeidersamtaler, karriereplanlegging og lønnsutvikling er like viktig for reserveoffiserer som for yrkesoffiserer. Å ha tilgang til IT-systemer, personlig utstyr og tjenestekort burde være en selvfølge.

Viktigst av alt er likevel at Forsvarsmakten fanger opp dem som vil og kan tjenestegjøre, slik at engasjementets flamme holdes i live. Det finnes ingen avdelinger som i dagens situasjon kan si at de ikke trenger, ikke har råd til eller ikke orker å gi sine reserveoffiserer mulighet til å tjenestegjøre.

Jeg ser med tillit på den reisen som Forsvarsmakten og totalforsvaret som helhet har foran seg. Det er bare å håpe at ord blir til handling, og at vi en gang for alle fjerner de hindringene som i dag står mellom forsvarsvilje og forsvarsevne.

Edvin Dribe, Ombudsmann

Förbundet Reservofficerarna (Det svenske reserveoffisersforbundet)