Viseadmiral Jonas Haggren er Sveriges militære representant for NATO og EU. Tidligere har han blant annet vært sjef for ubåtsflotiljen samt sjef for Ledningsstaben ved Högkvarteret (det svenske forsvarets øverste kommando, Stockholm). I FSN Perspektiv deler han sine personlige refleksjoner fra året som har gått og ser fremover mot Sveriges vei inn i NATO.

Nå legger vi 2023 bak oss, et intensivt år der dessverre flere kriger og konflikter har vært og fortsatt er i fokus. Jeg skulle ønske jeg kunne si at 2024 er året da alt vil snu, men er det noe vi har erfart de siste årene, er det at det vi hadde som verst tenkelige scenario i en hendelsesutvikling dessverre ble en realitet. Jeg tenker fremfor alt på den pågående krigen i Ukraina og Midtøsten. I løpet av 2024 gjennomføres dessuten ulike valg som medfører stor usikkerhet for fremtiden, for eksempel presidentvalget i USA.

Ut av noe mørkt og tragisk kommer likevel noe positivt, og det er den enighet og styrke som Sverige sammen med andre nasjoner har vist. Den enigheten som også har ført til en svensk NATO-søknad. Det er en historisk hendelse at Sverige, som i flere hundre år har hevdet sin alliansefrihet, nå velger å bli en del av en allianse. Når jeg reflekterer over årsaken til søknaden, blir jeg både trist og sint, men dette er veien vi må velge.

Jeg skal være helt ærlig: jeg trodde ikke at jeg i løpet av min militære karriere ville oppleve en svensk søknad. Det har i mange år vært et ikke-tema. I Försvarsmakten (de svenske væpnede styrker) har vi samtidig i mange år hevdet at sikkerhetssituasjonen i våre omgivelser er usikker, og at forverringer kan skje raskt, noe vi har måttet forholde oss til når det gjelder vår egen militære kapasitet. Vi har derfor hatt en tankegang der vi må være forberedt på alt, men jeg så da ikke en krig i Europa eller et NATO-medlemskap foran meg.

Apropos NATO-medlemskapet: blir Sverige medlem i alliansen, hvorfor tar det så lang tid, har vi for lite å tilby rent militært, kunne vi ikke bare være en partner som tidligere, og hvorfor er jeg og NATO-delegasjonen i Brussel hvis vi ikke er medlemmer? Dette er spørsmål jeg ofte får. Jeg kan forstå spørsmålsstillingene. Det har de facto gått langt over ett år siden Sverige søkte om medlemskap, og jeg selv var ganske innstilt på at mitt arbeid som Sveriges militære representant for NATO og EU i Brussel ville skje under NATOs flagg.

For meg er det imidlertid lett å svare på spørsmålene. Selve medlemskapet er en politisk prosess som får ha sin gang. Vår geografiske plassering og våre kunnskaper på land-, luft- og sjøarenaen i vår region vil jeg påstå er unike. Når det gjelder vårt bidrag fra et militært perspektiv, har vi mye å komme med. Allerede før krigen i Europa hadde Försvarsmakten innledet vår utvikling, som vi kaller vekst, der oppdraget var og er å øke vår militære kapasitet. Dette påbegynte arbeidet vil vi ha nytte av innenfor alliansen. Vi har en velfungerende forsvarsplanlegging som relativt enkelt lar seg integrere i NATOs forsvarsplanlegging.

Vi har også kommet langt i utviklingen av vårt totalforsvar (Totalförsvar), der det er stor interesse fra andre land i alliansen om å gjennomføre en tilsvarende utvikling som Sverige gjør.

I hele vekst- og utviklingsprosessen må vi samtidig huske at vi startet på et relativt lavt nivå, der vi kom fra en tid med flerårig avvikling av både forsvaret og totalforsvaret. Til tross for det er min oppfatning at vi har kapasiteter å regne med. Det største bidraget vil jeg påstå er vårt kompetente og lojale personell.

NATO-delegasjonen i Brussel har siden slutten av 1990-tallet spilt en viktig rolle i forholdet mellom Sverige og NATO. Arbeidet her på NATO-delegasjonen har selvfølgelig intensivert seg siden vår søknad. NATO-delegasjonen består av en politisk, en forsvars- og en militær avdeling, ledet av den svenske ambassadøren. Vi former og håndterer til sammen den svenske posisjonen i de spørsmål som NATO diskuterer i forkant av de beslutninger alliansen fatter. Min rolle er å fremføre det militære synet og logikken i spørsmålene. Foreløpig får vi ikke være med og fatte beslutninger, men for meg er det viktig at vi allerede nå tar plass og er aktive i alle spørsmål. Jeg oppfatter at våre synspunkter tas på største alvor, noe som også er et resultat av vårt langvarige samarbeid.

Jeg innledet med å nevne noen ord om pågående konflikter, og jeg vil også avslutte med noen refleksjoner rundt sikkerhetssituasjonen.

Til tross for vår og hele vestverdens streben etter å skape stabilitet og sikkerhet, ser utviklingen fortsatt dyster ut. Det er lett å havne i en oppgitthet og mene at alle våre anstrengelser for å finne varige løsninger på konflikter har vært forgjeves, og derfor slutte å strebe videre. For meg er det viktig at vi ikke setter oss fast i en pessimisme og mister troen på det vi gjør. Uansett hvor håpløst det kan oppleves, mener jeg at det er viktigere enn noensinne at vi sammen med NATO og andre partnere fortsetter vårt arbeid. Vi må aldri miste troen eller håpet på det vi gjør. Både Sverige og NATO har blitt sterkere enn noensinne. Vi har et felles ansvar, og det har vi å leve opp til.

Viseadmiral Jonas Haggren