Oberst Hans Granlund er Sveriges forsvarsattaché i Ukraina. I en kronikk i FSN Perspektiv deler han sine inntrykk og refleksjoner fra sitt første halvår i landet.


Å være forsvarsattaché i et land som kjemper for sin overlevelse mot en motstander som ikke skyr noen midler, er mildt sagt annerledes. Jobben, som innebærer å rapportere om forholdene i vertslandet, knytte kontakter og legge til rette for møter mellom hovedstedene, tar seg andre uttrykk. I Kyiv består rapporteringen mest av å gi et bilde av hvordan krigen utvikler seg, samt å forsøke å fange hvordan Sverige best kan bistå Ukraina i deres - og vår - kamp. Det er lenge siden innsatsen var høyere enn den er nå. Det som preger denne kampen er at den er eksistensiell. Ukraina kjemper for sin identitet, sin overlevelse og for en verdensorden som også vi i Sverige anerkjenner og slutter oss til. En verdensorden der hver nasjon selv velger hvordan den vil leve, en verdensorden der de store nasjonene ikke har delt inn verden i interesseområder der de dikterer hvordan mindre nasjoner skal oppføre seg. Russland har åpent erklært at Ukraina skal innordne seg i den russiske maktsfæren og ta ordre fra Moskva. Synspunktet som Russland viser, er en trussel mot oss alle, på kortere eller lengre sikt, på en måte som mange av oss sannsynligvis ikke engang kan forestille oss. Krigen i Ukraina er også vår krig å forholde oss til. I lengden er det ikke nok å "ikke tape" den krigen. Det er en krig som må vinnes - for alles vår rett til selv å bestemme vår vei inn i fremtiden. Dette er selvsagt når man beveger seg her i Kyiv, og oftest, men ikke alltid, når man leser om og snakker med betraktere utenfor Ukraina.


Det finnes noen ganger en tro på at man kan forhandle med Russland og dets diktator Putin i disse spørsmålene, at man kunne resonnere og problematisere om en forhandlet fred. Jeg spør meg noen ganger hvor disse betrakterne får disse ideene fra. En stat som daglig absorberer store tap, noen ganger opp mot 1000 soldater, som uten å blunke avfyrer hundrevis av raketter og droner mot sivile mål, som åpent erklærer at deler av landet man har invadert er en del av moderlandet - er det en stat som virker å være villig til å forhandle? Min vurdering er at det ikke finnes noen å forhandle med. At det ikke finnes noen "minste fellesnevner" der man kan møtes og bli enige. Hva er det da som kreves for å vinne krigen? Kampvilje, utholdenhet, motstandskraft, våpen og det internasjonale samfunnets fortsatte støtte, i alle former. Under 2023 så vi Ukraina gå til motoffensiv med hurtigutdannede og nyutrustede avdelinger, uten luftherredømme, mange soldater uten erfaring, mot en motstander som hadde forberedt seg i over et år. I en situasjon som få om noen moderne utrustede vestmakter ville valgt å innlede en offensiv fra, valgte Ukraina å ta på seg oppgaven, for alternativet var verre. De har kjempet med ujevne odds mot en på papiret overlegen motstander og har ikke bare holdt Russland i sjakk, de har påført dem merkbare tap. Men det er langt igjen til en seier. Nettopp derfor er den fortsatte støtten, i alle dens former, helt avgjørende. Ukraina har under usedvanlig vanskelige omstendigheter transformert og utvidet sin krigsmakt. Endringer som det ble snakket om da vi omstilte det svenske forsvaret for over tjue år siden, har de på forbausende kort tid gjennomført, og mer til.


Ukraina har vist hvordan man kjemper ukonvensjonelt og asymmetrisk, hvordan man omstiller produksjon innen landet, hvordan man går fra det som, når det begav seg, ble kalt prototyper til fullskala produksjon, hvordan man innfører systemer uten lange ledetider og med rimelig risikotaking. Kort sagt hvordan man akselererer under pågående krig. Samtidig som striden pågår, må man kunne utdanne soldater, spesialister og offiserer. Evne må finnes til både å produsere mer materiell, innføre helt nye systemer, evaluere og tilpasse seg raskere enn motstanderen - særlig hvis doktrinen er å forsvare seg, siden det uunngåelig betyr at den angripende motstanderen velger tid, sted og metode for sine innledende offensive operasjoner, og dermed også automatisk har det innledende strategiske initiativet.


Konflikten i Ukraina viser også tydelig at krig på en industriell skala mot en teknisk nærmest jevnbyrdig motstander vinnes av den som har lagre for den innledende og fortsatte striden. Krigen minner om at omsetningen av ammunisjon, raketter og droner er større enn tidligere vurdert, og at tapene er høye. I presisjonskrigføringens tidsalder er det gamle aksiomet at kvantitet også er kvalitet fortsatt sant. Lagrene må finnes, men må også kunne fylles på gjennom reach-back til allierte, eller gjennom egen evne til å akselerere produksjonen av ammunisjon, forbruksmateriell og reservedeler. Kjøretøy, fly og skip må samtidig holdes operative over tid. Evne til gjenoppretting, reorganisering og nyoppsetting må være organisert og ressursbelagt allerede i fred hvis man vil vinne denne typen allomfattende konflikt. 


Som forsvarsattaché i Ukraina ser jeg daglig dette utspille seg foran øynene mine. Heldigvis er det noen ganger, om enn ikke alltid, også tid til å reflektere over det jeg beskriver. Å se den sammenbitte gløden i øynene på en ung kaptein når han beskriver sin hverdag, å snakke med en brigadesjef om hvordan striden i hans område bedrives, å betrakte vanlige mennesker på gaten, i Kyiv eller lenger øst i de tidligere okkuperte områdene, gir tillit, men skaper også uro. 


Ukraina er verdt å forsvare. For hvis Ukraina faller, hvem står da for tur, hvor vil den russiske ekspansjonen neste gang dukke opp? Har vi forberedt oss så godt som det går, vil vi kunne stå imot? Det er spørsmål som uunngåelig dukker opp.  


Den russiske invasjonen av Ukraina må sies å være en fiasko. Noe som mange vurderer var ment å være et strategisk overfall, noe som militært skulle være over på døgn, går nå inn i det tredje krigsåret. Men hva betyr det? Den finske presidenten Niinistö formulerte det godt i sin nyttårstale: "...man skal huske at Russland aldri er så sterkt som det ser ut til å være, men heller aldri så svakt som det virker". Det hele er en russisk fiasko, men det er nettopp en fiasko og ikke et nederlag. La oss minne oss om dette og ikke miste fokus. 


Ukrainas skjebne er helt forbundet med den fortsatte støtten, i alle dens former. Uten den støtten kunne situasjonen raskt endres til det verre, ikke bare for Ukraina, men for oss alle. Et fremgangsrikt og revansjistisk Russland er et meget farlig naboland. Det er bare å se på fremferden i de okkuperte delene av Ukraina, eller hvordan de folkerettslig forbryter seg på slagmarken, hvordan de systematisk bekjemper sivile mål og hvordan de iherdig arbeider med russifisering av okkuperte områder. 


Noen ganger hører jeg det antydes spørsmål om vi virkelig skal støtte et så korrupt land som Ukraina. Havner støtten der den gjør nytte? Til det sier jeg bare: Hva er alternativet? At det har vært en systematisk og utbredt korrupsjon i Ukraina er ingen hemmelighet. Det er også tydelig at man nå både erkjenner det og forsøker å gjøre noe med det. Hele veien fra presidenten og gjennom statsforvaltningen kan man se en minkende toleranse for dels korrupsjon og dels ren og skjær inkompetanse. 


En ung generasjon er i ferd med å vokse frem, en generasjon som nå formes av krigen, som har sett venner og sin nasjon utstå så mye på grunn av en vedvarende post-sovjetisk tankegang. Etter å ha møtt mange representanter for denne nye generasjonen, setter jeg trygt mitt håp til at de vil fortsette å utvikle sitt land mot å kunne bli fullverdige medlemmer i både EU og på sikt NATO. Men heller ikke dette vil skje over natten, og uten kontinuerlig støtte og vår tilstedeværelse vil kampen om et moderne europeisk Ukraina forlenges. Vi skal hjelpe til selvhjelp uten å være naive eller undervurdere kompleksiteten i dette arbeidet, ikke minst innen den militære sektoren.  


2024 vil være et år fylt med fortsatte kamper, prøvelser, suksesser og tilbakeslag. Med mindre enn at Russlands egen befolkning, som i tidligere konflikter, reiser seg og tar sitt eget skjebne i sine hender, vil krigen fortsette. I løpet av året vil vi se krigen som allerede blander første og tredje verdenskrig i hverdagen fortsette å utvikle seg. Er det i år vi ser droner systematisk begynne å bekjempe droner? Er det i år som en part gjør ytterligere et gjennombrudd teknologisk eller taktisk? Er det i år vi i Svartehavet ser sjøkrigen fortsatt domineres av ubemannede sprengbåter, eller vil motmidlene komme i kapp? Er det i år vi ser Ukraina endelig etablere eget luftherredømme? Er det i år som Ukraina gis mulighet til å omsette slitne frontavdelinger gjennom den annonserte allmenne mobiliseringen? Og er det i år det gis mulighet til fortsatt utdanning og oppbygging av en ukrainsk krigsmakt som på lengre sikt kan felle et avgjørende på slagmarken?


Fremtiden, ingen av oss vet hva den bærer i sitt skjød. Men vi kan bidra til å forme den i den retningen vi ønsker, på alle de måter som står oss til buds. Godt Nytt 2024!


Hans Granlund

Oberst og Sveriges forsvarsattaché i Ukraina