Europa kjøper en ny våpenklasse med et gammelt regelverk. Christine Thaagaard i Robotto, et dansk autonomiselskap, argumenterer for at engangs angrepsdroner har mer til felles med ammunisjon enn med de rekognoseringsdronene de vanligvis anskaffes sammen med. Behandler man dem slik, kan Norden tjene på det: programvare fremfor flyskrog, og kostnad per effekt.

Be en europeisk anskaffelsesoffiser om å kjøpe en rekognoseringsdrone, og det finnes en velprøvd vei å følge. Det finnes en kategori, en anskaffelseskode, et sett med standarder, en doktrine som sier hva tingen er til. Be den samme offiseren om å kjøpe en engangs angrepsdrone, en patrullrobot (loitering munition), og mye av dette faller bort. Våpenet har kommet raskere enn regelverket som skulle styre det.

"Drone-feltet er i dag pre-doktrine," sier Christine Thaagaard, som leder myndighetskontakt utenfor Danmark for autonomiselskapet Robotto. "Det finnes bare doktrineutkast som flyter rundt. Og når man ikke har doktrine, har man ingen direkte måte å anskaffe og ta i bruk teknologien på."

Robotto har gått gjennom NATOs DIANA-akselerator og er ett av ti selskaper som er valgt ut til European Defence Agencys (EDA) Sentinel Strike Challenge, en priskonkurranse satt opp for å gi forsvarsdepartementer solide ytelsesdata om patrullroboter, snarere enn å kjøpe noen av dem. Spørsmålet om hvordan man skal kjøpe dem er nettopp det Thaagaard mener er uavklart.

I praksis havner byrden hos anskaffelsesoffiserene. De skaffer i stor grad det de blir fortalt å skaffe, påpeker Thaagaard, i stedet for selv å avgjøre hvilke kapasiteter som skal tas i bruk. Når en kapasitet er pre-doktrine, finnes det ofte ingen budsjettlinje å kjøpe den under. Anskaffelseskatalogene, bemerker hun, har ingen egen kode for engangsvirkemidler. I stedet blir de arkivert under de bredere dronekategoriene, noe som betyr at de blir kjøpt, og evaluert, som droner.

Det er, slik hun ser det, kjernen i saken. En rekognoseringsdrone og en angrepsdrone leverer svært ulike kapasiteter, og krever like ulik evaluering. ISR-droner (etterretning, overvåking og rekognosering) er en moden, bredt utbredt teknologi, og Thaagaard mener den delen av markedet har gjort "en fantastisk jobb" med interoperabilitet, rekkevidde og å finne sin plass. Angrepsdroner er noe annet. De kommer inn for å overta deler av arbeidet som tidligere ble gjort av haubitser og annet artilleri, og hun mener de bør anskaffes mye som artillerigranater: som et forbruksvare, utformet og produsert i stor skala, der verdien ikke ligger i flyskroget, men i hva det faktisk kan utrette.

Robottos svar er å skille programvaren fra flyskroget, og Thaagaard griper til en hverdagslig sammenligning.

"Man får ikke ett førerkort for en Mercedes og et annet for en Suzuki. Man får ett førerkort så man kan kjøre dem alle," sier hun. "Det er akkurat slik vi ser det. Man bør ikke anskaffe bare to leverandører. Man bør anskaffe et system som har leverandører under seg, slik at man kan fordele risikoen."

Intervjuet fortsetter under.

Før-doktrine: kostnad per effekt, ikke per droneFoto: Robotto

I praksis betyr det et kontrollag på kantnivå som ligger mellom kommando- og kontrollsystemer som Delta og ATAK og selve dronen, og som gir den navigasjon når GPS blir jammet eller nektet, og styrer den inn mot målet. Samme programvare uansett om den flyr en quadcopter, et fastvinget fly eller noe større, og, ifølge Robotto, kampbevist på alle disse. Samme tilnærming, mener hun, kan utvides til enhver engangs-UAV, inkludert anti-drone-avskjæringsvåpen, som på samme måte flys bare én gang for å oppnå en effekt, og, slik hun ser det, best anskaffes som et programvarestyrt system fremfor én lukket plattform om gangen. Kjøper man den nye våpenklassen med den gamle malen, advarer hun, øker risikoen. En stat som evaluerer angrepsdroner slik den evaluerer ISR-droner, ender gjerne opp med én eller to leverandører, som hver kjører sitt eget lukkede system.

"Hver gang man bytter ut en av dem, må man trene opp styrkene på nytt for den nye dronen," sier Thaagaard. "Så man skaper et konstant behov for å støtte disse selskapene på lang sikt, for hvis man må erstatte dem, må man trene opp hele styrken på nytt." Kjøperen ender også med å bære mer av produksjonsrisikoen, og i en krig som blir het, påpeker hun, kan én enkelt leverandørs forsyningskjede bli det svake leddet.

Poenget med et felles programvarelag er, slik hun ser det, ikke bare motstandsdyktighet, men mangfold. Thaagaard mener Ukrainas droneprogram har lyktes nettopp fordi det er mangfoldig, med rundt tretti ulike flyskrogtyper i stedet for to, noe som holder motstanderen i uvisshet om hva som kommer neste gang. Hun ser det klareste tegnet på hvor anskaffelsene er på vei i USA, der luftforsvaret valgte en autonomiprogramvare, Shield AIs Hivemind, og fikk den integrert på et separat ubemannet flyskrog: programvaren og maskinvaren ble valgt ut fra egne kvaliteter og bedt om å fungere sammen.

Hvis flyskrog er forbruksvarer, må også måten man sammenligner dem på endres. Thaagaards foretrukne mål er kostnad per effekt: flyskrogene som forbrukes, pluss lisensen, oppdateringene, bakkeutstyret og treningen, delt på antall mål som faktisk ble truffet, i stedet for dronens listepris. Det er, hevder hun, artilleriets måte å tenke på, anvendt på et nytt våpen.

Forskjellen dette utgjør er ikke liten. FPV-droner som flys uten autonomi, sier hun, lander på rundt 30 til 40 prosent treffrate. På en nylig operativ utprøving i Tsjekkia kom Robottos programvare, en eldre versjon teamet ikke hadde rørt på halvannet år, ut på 80 prosent, et tall hun raskt presiserer at selskapet overgår med sitt nyere fastvingede arbeid. Selv det gapet, bemerker hun, er en stor forbedring i kostnad per effekt.

Ingenting av dette, er Thaagaard nøye med å si, er en klage over dem som gjør innkjøpene. Gitt et pre-doktrine-felt uten fastsatte standarder å lene seg på, mener hun at Europas anskaffelsesmyndigheter, Danmarks egen inkludert, "gjør en fantastisk jobb med å prøve å finne ut av det." Argumentet hennes retter seg ett steg oppstrøms: mot selve spørsmålet. Ta lærdommene fra Ukraina, og den programvarestyrte måten EDAs egen konkurranse vurderte disse systemene på, og omsett dem til noe som passer NATO og Norden. Avklar hva en angrepsdrone er, og hvordan man måler den, og anskaffelsen følger av seg selv.