Politi i krig

Patrik Thunholm er politimann, reserveoffiser og forfatter. Tidligere har han jobbet som analytiker ved det svenske Forsvarets forskningsinstitut (FOI) og vært utdanningssjef ved EU-operasjonen i Mali. I FSN Perspektiv skriver han om et fremtidig scenario om hvordan et krigsutbrudd utvider politiets oppgaver og belastninger.

Sverige befinner seg i krig. Den første bølgen av angrep mot strategiske mål i Stockholm (Sveriges hovedstad) resulterte i alvorlige skader på infrastrukturen og mange dødsfall. Nå, i en by preget av kaos, er artilleribeskytning og droneangrep hverdagskost. VMA-signalet (Viktigt Meddelande till Allmänheten) runger gjennom byens gater, en konstant påminnelse om trusselen ovenfra og farene rundt. Den svenske Forsvarsmakten og Polismyndigheten står i frontlinjen. Politiet arbeider utrettelig med å sikre kritisk infrastruktur og dirigere trafikk under militære operasjoner, til tross for flyktningstrømmer og forlatte kjøretøy som blokkerer veiene. Kriminelle nettverk utnytter situasjonen for tyverier og menneskesmugling, både innenfor og utenfor landets grenser. Det er mistanker om at enkelte nettverk samarbeider med den fremmede makten og bistår dem gjennom sabotasje og andre handlinger for å støtte fiendens krigsinnsats. Politiet styres nå fra alternative ledelsesplasser, hvor alt fra krigsforbryteretterforskninger til koordinering av internasjonal støtte håndteres i en kamp for å bevare nasjonens sikkerhet og stabilitet.

Krig ville ha enorm påvirkning på politiet, med utvidet oppdrag og et drastisk endret operasjonsmiljø fylt med psykologiske belastninger. Vår endrede sikkerhetssituasjon og erfaringer fra Ukraina viser tydelig behovet for å ruste oss for lignende situasjoner.

I krig ville politiet stå overfor økt arbeidsbelastning og utvidede oppgaver, som å opprettholde orden og sikkerhet samtidig som de støtter Forsvarsmakten. Dette inkluderer trafikkdirigering, overvåkning, evakuering, avsperring og grensekontroll. Hverdagen kunne handle om å motvirke plyndring, etterforske krigsforbrytelser og bistå med assistanse ved uttak av personell og eiendom for totalforsvarets behov. Politiet ville også måtte bistå militæret i sikkerhetsoperasjoner og støtte evakueringer av sivile fra farlige områder. Den endrede problemstillingen ville tvinge frem omprioriteringer og lede til endrede oppgaver som krever nye ferdigheter.

Erfaringer fra Ukraina viser den lave respekten for krigens lover fra russisk side. Politistasjoner, politibiler og politipersonell har vært legitime mål. Den svenske Polismyndigheten må derfor forberede seg på at krigens lover ikke vil bli respektert i en fremtidig krig, noe som innebærer stor risiko for skader og død blant polititjenestemenn. Å operere i konfliktområder innebærer konstant risiko for beskytning, miner og annen vold. Politiet ville ofte bli mål for angrep, noe som ville føre til tap og skader blant personellet. For å håndtere denne trusselen kan politiet trenge å utvikle nye taktikker og sikkerhetstiltak for å beskytte seg selv og sivile.

De moralske og psykologiske belastningene for politiet ville være enorme. Den økte stressen og de stadige risikoene ville sannsynligvis påvirke moralen og velværet hos politipersonalet negativt. Politifolk og deres familier ville bli direkte påvirket av krigen, noe som ville føre til et økt behov for psykologisk støtte og tiltak for å håndtere traumer. Den konstante frykten for direkte og indirekte beskytning ville skape et intenst og belastende arbeidsmiljø. Å håndtere disse utfordringene krever en ny og kanskje militær tenkning samt omfattende satsinger på psykosocial støtte for å sikre at politiet kan utføre sine oppgaver effektivt. Den høye risikoen for skader og dødsfall blant politifolk stiller også krav til kontinuerlig påfyll av personell gjennom rekruttering og utdanning.

Klart er at Polismyndigheten ville møte en rekke krevende oppgaver under et væpnet angrep. Å krigsplassere politipersonell er bra, men å bygge en fungerende krigsorganisasjon og øve den for de beskrevne utfordringene tilhører de virkelige vanskelighetene. Derfor må Polismyndigheten styrke sin beredskap og sikre tilstrekkelig med personell for å løse varierte oppgaver over hele konfliktskalaen. Dette inkluderer å forberede seg for store personelle tap i krig og allerede nå arbeide for sikret utholdenhet gjennom personellforsyningsstrategier.

Det endrede operasjonsmiljøet og de store psykologiske belastningene krever nye taktikker og en bredere sikkerhetstenkning. Erfaringer fra Ukraina viser at politifolk kan bli legitime mål, noe som understreker behovet for grundig forberedelse og støtte. Dette kan innebære ny beskyttelsesutrustning og annen forsterkningsbevæpning enn den som finnes i dag. Polismyndigheten må også sikre logistiske flyt for å håndtere økte belastninger og skader på utstyr som krig innebærer. Dette inkluderer å bygge lager av nødvendig materiell, sikre transporter og vedlikehold samt utvikle strategier for å opprettholde operativ kapasitet under intense og langvarige krisesituasjoner. I dette kan samarbeid med private aktører være avgjørende.

Politiet er en kritisk del av det sivile forsvaret, og uten et velfungerende slikt er det ikke mulig å opprettholde et effektivt militært forsvar. Militære og sivile forsvarsinnsatser er nemlig intimt sammenkoblet i totalforsvaret. Derfor er det avgjørende å sette lys på politiets beredskapsspørsmål. Med tanke på rådende utgangspunkt og den anstrengte situasjonen...