Etter to år med krig har freden endelig kommet til Sverige. Flere byer er ødelagt, men en sterk solidaritet og gjenoppbyggingsånd gjennomsyrer landet. Innbyggere arbeider side om side for å bygge opp det som var, og samtidig lege krigens sår. Under krigen har visse landområder stått under svensk kontroll, mens andre har vært okkupert eller gjenerobret. I de tidligere okkuperte områdene gjenopprettes nå infrastrukturen, og det svenske rettssystemet innføres på nytt. I kjølvannet av angriperens tilbaketrekning innledes dessuten flere krigsforbrytelsesetterforskning for å stille de ansvarlige til rette, samtidig som mange svenske borgere pågripes og tiltales for samarbeid med fienden. Internasjonal støtte strømmer inn, noe som bidrar til å skape stabilitet og fremtidstro. Til tross for mørke tider finnes det en sterk vilje til å bygge opp et bedre og tryggere Sverige.
Før Russlands brutale og fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 var det få som engang kunne forestille seg at krig skulle kunne nå de svenske grensene. Omverdensbildet har imidlertid endret seg og gjort oss smertelig klar over at ingen nasjon er immun mot væpnet konflikt. Det svenske synet på nasjonal sikkerhet og forsvar har endret seg, og tvunget oss til å revurdere tidligere strategier og prioriteringer. Flere snakker nå om krigen, mens det fortsatt er få som snakker om en etterkrigstid. Dette er ikke merkelig i seg selv, ettersom det er menneskelig å fokusere på det som ligger nærmest. Dette fokuset gjenspeiles både i den allmenne debatten og i forskningen. Et tydelig eksempel på dette er den nå ti år gamle FOI-rapporten Civilt försvar, en forskningsöversikt (Sivilt forsvar, en forskningsoversikt), der forfatteren Fredrik Lindgren analyserer rundt 80 vitenskapelige rapporter. Av hans gjennomgang (s. 36) fremgår det blant annet: "Sett i lys av fordelingen mellom ulike faser i arbeidet med sivilt forsvar (før, under, etter) er den aller tydeligste iakttagelsen at fasen 'etter' behandles i svært liten grad i det studerte materialet. Ingen rapport har denne fasen i fokus for fremstillingen." Denne observasjonen peker ikke bare på forskningsgap, men også på behovet for mer diskusjon om de utfordringene som kan oppstå i en eventuell etterkrigstid.
La oss derfor åpne døren til dette området. Når krigen endelig tar slutt, kan vi stå overfor en virkelighet der svenske landområder har vært okkupert av fienden. På enkelte steder kan kamper ha rast, mens andre områder kan ha blitt spart for direkte stridshandlinger. I de områdene som har stått under angriperens kontroll kan okkupasjonsmakten ha etablert en egen myndighetsstruktur, inkludert politistyrker. Med dette for øye kan den samfunnsmessige og politimessige gjenoppbyggingen variere sterkt avhengig av hvor utsatt og påvirket et område har vært under krigen. En av flere utfordringer som dermed kan oppstå, er hvordan samfunnet, inkludert politiet, skal forholde seg til de individene (for eksempel offentlig ansatte) som har arbeidet for okkupasjonsmakten under krigen. Disse personene kan ha blitt lokket eller tvunget til å samarbeide med angriperen på ulike måter. Det kan for eksempel dreie seg om indirekte tilretteleggere, men også om dem som kanskje direkte har utøvd tortur eller dødelig vold mot egne borgere.
Når freden endelig er inntrådt, kan den kollektive gleden over at krigen er over raskt blandes med sinne og hat mot dem som har samarbeidet med fienden. Det er ikke urimelig at en slik situasjon kan føre til at krav om dødsstraff fremmes. Her kan samfunnet stå overfor den vanskelige oppgaven å balansere borgernes krav om rettferdighet og gjengjeldelse mot behovet for å opprettholde en rettsstatlig orden som ikke kaster oss tilbake til middelaldersk rettspleie. Dette kan bli en krevende balansegang der rettferdighet og forsoning må veies mot hverandre, samtidig som samfunnets integritet og humanitære verdier bevares. Ved siden av de folkevalgte politikerne vil også rettsvesenet spille en sentral rolle i en slik situasjon.
For å gjenopprette tilliten til rettssystemet må politiet blant annet sikre at etterforskning av krigsforbrytelser og samarbeid med fienden gjennomføres grundig, transparent og upartisk. Det handler om å vinne borgernes tillit og tydeliggjøre at rettferdighet skjer på en legitim måte. Parallelt med dette vil politiet måtte arbeide for å opprettholde lov og orden i de tidligere okkuperte områdene, noe som innebærer å håndtere eventuelle konflikter og sikkerhetstrusler som kan oppstå når disse samfunnene reintegreres.
Fra historien kan vi hente flere lærdommer som kan veilede oss nå og i fremtiden. Etter andre verdenskrigs slutt stod for eksempel det norske politiet overfor store utfordringer, dels på grunn av det vakuumet den tyske okkupasjonen etterlot seg, og dels på grunn av den samfunnsstrukturelle gjenoppbyggingen av landet. Flere politifolk hadde vært nødt til å samarbeide med okkupasjonsmakten, og etter krigen ble det gjennomført opprenskning i korpset for å fjerne kriminelle og nazistiske kollaboratører. Samtidig ble politifolk som hadde blitt avskjediget eller tvunget til å gå under jorden under krigen, gjeninnsatt i tjeneste, noe som bidro til å gjenopprette et profesjonelt og pålitelig korps. Det norske politiet spilte videre en viktig rolle i rettsoppgjørene mot krigsforbrytere og kollaboratører, og håndterte samtidig flyktningstrømmer, svartebørshandel og mer.
Selv om krigen og dens traumer heldigvis ikke har nådd oss (ennå), er tiden for forberedelser nå. Ved å integrere etterkrigsperspektiver i nasjonale forsvarsstrategier kan vi utforme helhetlige og robuste forsvarsplaner som ikke bare forbereder oss på krigen, men også fremmer varig fred og god gjenhenting. Det er derfor viktig at vi utvider vår forsvarsdiskusjon til også å omfatte etterkrigstiden. Bare da kan vi være fullt forberedt på alle faser av en konflikt og sikre at Sverige ikke bare overlever, men også klarer å håndtere etterdønningene av en krig og lege dens sår.
Patrik ThunholmPolitimann, reserveoffiser og forfatter