Swedish Policy Games er en nasjonal konkurranse åpen for studenter, der deltakerne stilles overfor oppgaven med å simulere reell beslutningstaking innen utenriks- og sikkerhetspolitikk. På konkurransedagen samles ti studentlag for å analysere et gitt scenario i fellesskap. Hvert lag utarbeider konkrete politikkanbefalinger som deretter presenteres for en jury bestående av eksperter på området.

– Konkurransen samlet observatører og representanter fra blant annet de svenske forsvarsstyrkene (Försvarsmakten), internasjonale forsvarsattachéer samt statsråd for sivilt forsvar Carl-Oskar Bohlin. Håpet er at deltakerne forlater spillet med en sterk vilje til å fortsette å engasjere seg i spørsmål knyttet til Sveriges og Europas fremtidige sikkerhet, sier Gustav Christensson, analytiker ved Consillio International og medgründer av Swedish Policy Games.

Ett av jurymedlemmene var generalmajor Karlis Neretnieks. Gjennom en lang karriere i de svenske forsvarsstyrkene har han blant annet vært brigadsjef, operasjonsleder ved daværende Militærregion Midt og totalforsvarsrådgiver for Sentral- og Øst-Europa ved Forsvarsdepartementet. Han er medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien (Den kongelige svenske krigsvitensakademi) og har også vært rektor ved Forsvarshøgskolen i Sverige. I løpet av en lunsjpause fikk NDS anledning til å intervjue Neretnieks.

Knapt en time før intervjuet hadde Sveriges statsråd for sivilt forsvar, Carl-Oskar Bohlin, holdt et innlegg i forsvarshøgskolens auditorium. Talen og den påfølgende diskusjonen kom i stor grad til å dreie seg om Sveriges beredskap, og hvordan landet skal håndtere den omstillingen som nå pågår innen både sivil og militær beredskap. Ifølge Neretnieks er beredskapsfokuset velkommen og presserende. Sveriges beredskap i 2026 er langt fra tilstrekkelig.

– Beredskapen er mangelfull, det er bare å konstatere. Arbeidet har riktignok kommet i gang i stor bredde i kommuner og myndigheter, men det tar jo en stund før det gir resultater. For eksempel når det gjelder gjenopprettingen av tilfluktsrom, sier han.

Neretnieks løfter også blikket mot Ukraina, der sivil og militær infrastruktur systematisk bekjempes av Russland. At den svenske regjeringen i løpet av våren gikk ut med en milliardssatsing på svensk luftvern er derfor, ifølge ham, velkommen.

– Det er jo bedre å beskytte infrastruktur enn å reparere den, og regjeringens satsing er definitivt nødvendig. Men spørsmålet er når satsningene er klare? Jeg synes vi er på rett vei, men det er et problem med tidsaspektet, sier han.

Neretnieks fortsetter:

– Nettopp tidsaspektet er svært avhengig av hva som skjer i Ukraina. Kan russerne frigjøre ressurser fra Ukraina, det vil si ved en våpenhvile eller lignende, da vokser trusselen dramatisk i Østersjøen og mot Baltikum, sier han.

I en kronikk i Officerstidningen diskuterte Neretnieks når Russland vil ha evnen til å gjennomføre en storstilt operasjon mot vest. Noen deler Neretnieks oppfatning om at denne evnen kan foreligge innen bare noen få år etter at krigen i Ukraina er avsluttet. Andre analytikere mener Russland kan trenge lengre tid enn det.

Dette er en ganske upålitelig tidslinje. Kan vi være sikre på at Russland deler vårt bilde av når de er klare?

– Tidsaspektet er en stor usikkerhet. Det finnes en svært viktig faktor som vi ofte glemmer å ta med i beregningen. Det er slett ikke sikkert at russerne har samme oppfatning som oss om hva en kampklar avdeling er. Jeg gjetter at vår oppfatning av kampklare avdelinger i russiske og ukrainske øyne er en slags ekstrem luksusproduksjon, forgylt i alle mulige henseender.

Neretnieks mener at Russland og Ukraina i dag kjemper med helt andre styrkeforhold og kvalitet på både helsetjenester og forsyninger enn det som er standard i vest. Derfor risikerer vesten også å lure seg selv når den skal vurdere Russlands evne til å opprette nye avdelinger.

– Vi har rett og slett ulike virkelighetsoppfatninger om hva en brukbar avdeling er og hvordan den skal se ut, sier han.

I stedet mener han at en avgjørende faktor er hvorvidt Russland ser det som mulig å gjennomføre krig uten at USA og andre aktører blir involvert, muligheten til å gjennomføre en rask operasjon uten å starte en verdenskrig, snarere enn kvaliteten på avdelingene på papiret.

– Det vi nå ser med Trump og USAs handlinger er ytterst bekymringsfullt, og en helt avgjørende sikkerhetsaspekt. Vi kan mene hva vi vil og skrive så mange avhandlinger vi vil om det, men hva tror mennene i Kreml og hvordan tolker de USA? Jo mer de anser at USA er frakoblet fra Europa, desto mer øker risikoen for militære eventyr fra øst, sier Neretnieks.

I den siste halvdelen av 1900-tallet var Sveriges beredskap forholdsvis sterk, og krigets karakter mer forutsigbar. Er det vanskeligere å forberede seg på hvordan et konvensjonelt krig vil se ut nå?

– Ja, det er helt klart at krigets karakter har endret seg. Morgendagens krig er ikke det samme som vi forberedte oss på under den kalde krigen. Det finnes en gjennomgående historisk sannhet, nemlig at krig aldri blir slik man har tenkt seg, sier han og gir eksempler:

– Første verdenskrig, andre verdenskrig, Vietnamkrigen, Irak-krigen. Vi ser det samme mønsteret i alle disse krigene. Det blir alltid noe annet enn det man trodde på forhånd, i større eller mindre grad, sier Neretnieks.

Samtidig mener han at visse komponenter vil bestå, om enn i ulike former. Broer vil måtte repareres også i fremtiden, selv om det er en kryssermissil og ikke et bombefly som har slått dem ut. Droneutviklingen har imidlertid tilført en helt ny dimensjon, dels de luftbårne, men også bakke- og sjøgående droner.

– Vi har ikke svarene på det ennå. Det finnes delsvar og det finnes teorier. Men det er først når vi selv har skaffet utstyret og øvd med det i ganske stor skala at vi får en oppfatning om hvordan vi skal gjennomføre neste krig, sier han og fortsetter:

– I dag finnes ikke den dype kunnskapen som trengs ute på avdelingene. Det er avdelingene som kjemper, ikke FOI (Totalförsvarets forskningsinstitut, den svenske forsvarsforskningstjenesten) eller FMV (Försvarets materielverk, den svenske forsvarsmaterielladministrasjonen). Myndigheter som er flinke til å tenke ut smarte metoder og skaffe utstyr, men det er på avdelingene metodene skal anvendes og utstyret brukes.

Han mener at den viktigste delen av offisersutdanningen ikke er å kunne skape teorier, men å utvikle offiserens evne til beslutningstaking for med kraft og fantasi å kunne håndtere de situasjonene som oppstår i strid, eller i annen virksomhet knyttet til strid.

– Vi trenger flere doers enn filosofer, sier han.

Hvis vi ser ut over Østersjøen mot Finland og Baltikum, har de flere doers enn filosofer, etter din mening?

– Både ja og nei. Finland havnet aldri i den samme fellen som oss. Nemlig at Sverige best skulle forsvares i Afghanistan, og at internasjonale oppdrag skulle være forsvarsstyrkenes eneste oppgave.

– Finland opprettholdt at forsvaret av landet er hovedoppgaven og resten er bioppgaven. Derfor har de beholdt en struktur og en tankegang knyttet til det territorielle forsvaret, som vi nå forsøker å gjenskape, sier han.

Neretnieks diskuterer også Baltikum og løfter frem det faktum at alle tre land startet sin reise langt etter sine nordiske naboer. Verken Estland, Latvia eller Litauen hadde en forsvarsmakt da muren falt, noe som innebærer at mye av arbeidet måtte startes fra grunnen av.

– De bygger og de satser hemningsløst, i positiv forstand. Det finnes ingen land som avsetter så stor andel av sitt BNP til forsvarsformål som de baltiske landene og Polen. Samtidig har de en liten befolkning og begrenset økonomi. Så uansett hvor mye de ruster opp selv, vil det aldri være nok til å forsvare seg mot Russland. Det går rett og slett ikke, sier han.

I stedet blir det viktigste spørsmålet, ifølge Neretnieks, hvordan de nordiske landene sammen med andre allierte skal kunne bidra til forsvaret av Baltikum. Han mener at Sveriges største bidrag til regional avskrekking nettopp er det, å bidra til forsvaret av Baltikum.

– Snakker vi om seriøs avskrekking bør vi planlegge for å delta med flere brigader i Baltikum. De trenger ikke være på plass, men det skal være svært tydelig for russerne at hvis de setter i gang noe i Baltikum, vil Sverige svare. Det samme gjelder danskene, og også briter og franskmenn, sier han.

Neretnieks trekker frem en parallell som historikere har diskutert flitigt: ville Stalin ha angrepet Finland om han hadde visst at det også innebar krig mot Sverige i 1939?

– Det vet vi ikke, men tanken er ganske interessant. Ville Russland angripe noen av de baltiske statene om de vet at det automatisk innebærer kamp også mot svenske, danske og britiske avdelinger?

Kanskje håpet Stalin på at Europa ville være svakt nok og splittet nok til ikke å komme til unnsetning?

– Slik kan det være, og nettopp derfor blir avskrekkingen i Baltikum så viktig for oss, sier Karlis Neretnieks avslutningsvis.