I en samtale arrangert gjennom Help Ukraine Gothenburg (HUG), snakket Nordic Defence Sectors sjefredaktør Jacob Wollheim med to medlemmer av Ukrainas 14. brigade "Tsjervona Kalyna", som opererer i Donbas-retningen. Deres beskrivelse av hvordan landkrigen har endret seg siden 2022 er rett frem: drapssonen har blitt ti ganger større, droner utvikler seg fra uke til uke, og det som avgjør kampen er ikke antall droner, men evnen til å se fienden og koordinere dem.

Ivan og Oleksii kom først i kontakt med HUG gjennom Hug for Heroes, den svenske organisasjonens program for rehabilitering og reintegrering av ukrainske krigsveteraner. De to mennene kommer til samtalen fra svært ulike utgangspunkt. Ivan er en profesjonell offiser som gikk inn i hæren i 2016, etter å ha vært advokat før krigen begynte i 2014. Han tjenestegjorde i etterretning og spesialoperasjoner, og hans avdeling var blant de første til å fly droner, og brukte en DJI Mavic allerede i 2020.

– Den første dagen av den russiske invasjonen i 2022 hadde jeg en Mavic i sekken, og jeg gikk rett i gang med den, sier Ivan.

Under et av oppdragene sine ble Ivan såret og mistet beinet, men etter opptrening og rehabilitering vendte han tilbake til tjeneste.

Oleksii tok en annen vei. Før 2022 var han en privat entreprenør. Han meldte seg etter Russlands fullskala invasjon samme år, startet som vanlig infanterist, fant sin plass innen ubemannede systemer, og leder nå en UAV-tropp i samme brigade. Begge beskriver besøket sitt i Sverige på samme måte: å dele hardt tilkjempet erfaring og bygge praktiske forbindelser mellom Ukraina og Norden.

Kommersielle droner som DJI Mavic var overalt tidlig i krigen. Er det fortsatt bruk for sivile droner, eller har elektronisk krigføring gjort dem foreldet?

– De brukes fortsatt mye, sier Oleksii. For det første fordi det er et plug-and-play-produkt, så det er veldig lett å lære seg og forberede til slagmarken. Og for det andre fordi DJI har utmerkede kameraer, gode algoritmer og mange funksjoner som er svært nyttige i rekognosering. Men taket er nært, legger han til.

– Vi er på grensen av hva disse dronene kan. Vi trenger annen teknologi, på grunn av begrensningene i rekkevidde og flytid. Jeg tror at vi i nær fremtid vil få militære produkter for dette.

Dette skiftet er allerede synlig i hvordan dronene brukes. Tidlig i krigen fungerte DJI-droner som små bombefly, og kameraene deres gjorde dem effektive til å oppdage og bryte opp russiske infanteristyrker som rykket frem i små grupper. Men fiendens motstand har presset mannskapene lenger tilbake, til posisjoner der DJI-dronen ofte ikke lenger kan brukes, og arbeidet har flyttet seg over til FPV-droner, som gjør det vanskeligere å oppdage disse små gruppene.

Det sies ofte at en drone eller en taktikk i Ukraina kan bli foreldet i løpet av en eller to uker. Kan du gi et inntrykk av hvor fort ting endrer seg?

Det klareste målet, sier Oleksii, er avstand.

– For et år siden var avstanden for rekognosering halvannen til to kilometer, så våre UAV-mannskaper var svært nær nullinjen. Nå er det 15 til 20 kilometer.

Den såkalte drapssonen går nå 15 til 20 kilometer fra begge sider, sier han.

– Dette endrer selvsagt alt dramatisk, fra taktikk til teknologi.

I NATO legges det mye innsats i å holde manøverkrigføringen i live, for eksempel ved å legge til beskyttelse på kjøretøy, både pansring og system for motvirkning av ubemannede luftfartøy (counter-UAS). Ser dere for dere en fremtid der et kjøretøy, eller en kolonne, kan bære nok beskyttelse til at manøverkrigføring fortsatt fungerer?

– Det er for tidlig å avskrive stridsvogner og annet pansret materiell, sier Oleksii. Hovedproblemet er ikke å treffe dronene. Hovedproblemet er å oppdage dronene.

I dag, sier han, er svaret stort sett passivt: ekstra pansring, bur og lignende. Neste steg er aktivt forsvar.

– I nær fremtid, sier han, vil vi finne en løsning for deteksjon, billig nok, manøvrerbar og allsidig, og den vil bringe stridsvognene og de pansrede kjøretøyene tilbake til slagmarken. Nå har vi bare beskyttelse. Den nære fremtiden handler om aktivt forsvar, å skyte ned dronene.

Med andre ord er kostnadslogikken for å avskjære droner nesten løst. Det uløste problemet ligger tidligere i drapskjeden: å oppdage og fastslå målet.

I Norden deler vi krigføring inn i operativt, taktisk og strategisk nivå, delvis basert på rekkevidde for angrep. Holder det rammeverket fortsatt?

Det holder, sier begge, men rekkeviddene har eksplodert. På brigadenivå, sier Oleksii, er rekkevidden i dag rundt 150 kilometer, brukt til å finne og ødelegge fiendens logistikk og kommandoplasser med rekognoseringsdroner og angrepsdroner som Hornet. Ivan legger øvre grense enda høyere, opp til 300 kilometer, der en brigade bruker systemer som Hornet for angrep på mellomdistanse.

– I Ukraina kan brigader, ikke divisjoner, ikke korps, drepe fienden opptil 150 kilometer unna, sier Oleksii. I Europa, kanskje i Sverige, er det umulig nå.

Lærdommen de trekker handler ikke om et enkelt våpen.

– Det viktigste er kombinasjonen av rekognosering, etterretning og ulike angrepskapasiteter, på alle nivåer, sier Oleksii. Poenget, legger Ivan til, er ikke antall droner.

– Mange i Europa tror det er viktig å ha et stort antall droner. Nei. Det viktige er å vite hvordan man bruker dem, hvordan man bygger et system, og hvordan man koordinerer ulike typer droner.

Hvordan koordinerer dere alt dette på tvers av avdelinger?

Gjennom en digitalisert slagmark, sier Oleksii. Målutpeking flyter nedover fra brigade til bataljon til tropp, i stedet for at en tropp velger sine egne mål, og timing er alt.

– Det er som en digital krig. Det er ikke ett stort slag som i andre verdenskrig, fra morgen til kveld. Det er mange små slag, sier han. Situasjonsforståelse er svært viktig. Hver leder, på hvert nivå, må forstå hva som skjer akkurat nå.

Mye av dette går gjennom Delta, Ukrainas kommando- og kontrollsystem, som offiserene bare vil beskrive i generelle vendinger.

– Noe. Ikke gradert, spøker Oleksii.

Det er et digitalt system, forklarer de, som gir hvert nivå det samme bildet samtidig.

– En troppsjef og hærens sjef kan se hva som skjer samtidig. Det er derfor vi kan ta raske beslutninger, sier Ivan.

– Moderne krig handler om informasjon, legger Oleksii til.

Under teknologien vender begge stadig tilbake til menneskene.

– For å overleve i denne krigen må du være smart, fordi fienden er større enn oss, sier Oleksii.

– Vi må bruke hjernen, og vi må tilpasse oss svært raskt, legger Ivan til.

Er det et gjennombrudd siden 2022 som utenforstående har en tendens til å overse?

For Oleksii er det horisontale forbindelser. Ikke bare det vertikale militære hierarkiet, men raske koblinger mellom tropper, og mellom militæret, sivilsamfunnet og produsenter.

– Forbindelsen mellom produsenten og mannskapene i en UAV-tropp er svært rask, og det er en av de viktigste bragdene, sier han. Man kan ikke tilpasse seg så raskt uten denne kommunikasjonen. Og det handler alltid om de rette menneskene på rett sted.

Ivan gir et konkret eksempel fra 2022, da avdelingen hans begynte å slippe ammunisjon fra en Mavic.

– Jeg ringte en venn og sa: du kan bruke en Mavic med en granat. Det er veldig enkelt, sier han. I løpet av tre eller fire måneder brukte alle avdelinger det.

I dag, understreker begge, må denne tilbakemeldingssløyfen være permanent. Produsenter trenger en nettbasert forbindelse til avdelingene, som fungerer døgnet rundt, fordi fiksing av programvare og maskinvare ikke kan vente.

– Hvis jeg har tid, kan jeg dra til en produsent, til kontoret hans, og vi drikker kaffe og snakker om produktet hans, sier Ivan.

Den personlige forbindelsen betyr noe.

Den samme hastigheten preger kampen om elektronisk krigføring. FPV-droner er avhengige av frekvenser, og som Ivan uttrykker det, en frekvens er god i dag og ubrukelig i morgen, fordi fiendens elektroniske krigføringsenheter tilpasser seg den.

– Det er en slagmark av frekvenser akkurat nå, sier Oleksii.

Utover de billige FPV-dronene bruker dere mer avanserte droner som Hornet og Bumblebee. Hva tilfører de?

De er mer kapable og mer stabile, sier Oleksii, med kunstig intelligens-funksjoner som hjelper piloten. Valget avhenger av målet: vanlige FPV-er mot infanteri, Bumblebee for en rekke oppdrag inkludert forsyning, Hornet for angrep på mellomdistanse mot fiendens logistikk.

– For hver type drone finnes det en plass på slagmarken, sier han.

Kunstig intelligens, understreker han, hjelper til med å velge og styre mot et mål, men beslutningen om å angripe ligger fortsatt hos piloten. Det de dyrere dronene gir, er motstandsdyktighet: flere kanaler, vanskeligere å jamme enn en billig FPV i en slagmark av frekvenser. En relatert idé som er populær i Europa, den modulære dronen med utskiftbare nyttelaster, møtes med mer skepsis.

– Det høres veldig bra ut, sier Ivan, men det blir bedre hvis vi tester det først. På russerne, for eksempel.

Et budskap til Norden

Begge mennene, og HUG, sier de er interessert i å knytte kontakt med nordiske forsvarsselskaper, på tvers av hele spekteret. Dette gjelder ikke bare UAV-er, men også evakueringskjøretøy, minelegging og elektronisk krigføring. De sier at muligheten går begge veier. Ukraina trenger, hevder de, innovasjon, produksjonskapasitet og pålitelige partnere, mens de nordiske landene har mye å lære av Ukrainas erfaring med moderne krigføring.

Help Ukraine Gothenburg kan nås på hug.ngo eller contact@hug.ngo.