Lærdommer fra fronten: "Den gylne timen gjelder ikke"

I januar oppholdt ukrainske helsearbeidere seg i Sverige som en del av et restitusjonsprogram for personell som arbeider nær fronten. Programmet, som gjennomføres sammen med organisasjonen Repower, har gitt omkring 100 helsearbeidere mulighet til psykisk restitusjon i løpet av to uker. Under en av dagene fikk de ukrainske feltsykepleierne besøk av kolleger og helsearbeidere fra den svenske Försvarsmakten (Svenske Forsvaret).

I flere av presentasjonene som ble holdt i løpet av dagen beskrev ukrainerne sine erfaringer fra fronten. Et tilbakevendende tema var hvordan slagmarken stadig endres og hvor avgjørende tilpasningsevne er. Nordic Defence Sector har møtt to feltsykepleiere fra Ukraina, Olena og Ivan, som deler sine perspektiver på livet ved frontlinjen.

Olena, i 25-årsalderen, utdannet seg til kirurg ved universitetet og meldte seg frivillig til tjeneste som feltkirurg rett etter eksamen. I frontnære områder arbeider hun både ved samlingssteder for evakuerte og skadde, men noen ganger også som casevac svært nær stridslinjen. Ofte er det ikke den medisinske behandlingen i seg selv som er den største utfordringen, men å i det hele tatt lykkes med å få de skadde til nærmeste samlingssted. Med droner som en konstant trussel er hver redningsinnsats forbundet med livsfare.

– Droner overvåker områdene. Hvis vi mangler tilstrekkelig utstyr, for eksempel ubemannede bakkekjøretøy (UGV), kan vi ikke komme frem. Ikke alle avdelinger har den teknologien. I noen tilfeller er det ikke mulig å evakuere i det hele tatt. Det er fryktelig, men noen ganger dør mennesker rett og slett fordi det er for farlig å nå dem, forteller Olena og legger til:

– Når pasientene først når stabiliseringspunktet eller sykehuset har vi ofte gode ressurser for å operere og pleie dem. Problemet er veien dit.

Ved evakuering snakker man ofte om den "gylne timen", et begrep for den kritiske tidsperioden da en skadet bør nå medisinsk behandling for å maksimere sjansene for overlevelse. Krigens virkelighet har imidlertid gjort begrepet stadig vanskeligere å anvende. De overhengende risikoene innebærer at skadde noen ganger må vente i timer, eller til og med døgn, uten adekvat behandling.

– Jeg har hatt pasienter som ble skadet for fem eller ti dager siden, noen ganger enda lenger. I et ekstremt tilfelle hadde en pasient hatt en strammet tourniquet i over 20 dager. Det er helt ufattelig hvor mye smerte og hvilke komplikasjoner de kan ha hatt, uten medisinsk behandling, legemidler, mat eller til og med vann, sier Olena.

Hun avslutter med å fortelle hvor mye det betyr å få komme bort fra fronten, om så bare for en kort stund. Å i tillegg få reise til et annet land for restitusjon har gitt henne ny energi.

– For meg har det betydd mye å få komme hit. Jeg har dessuten besøkt Sverige tidligere under skoletiden, så det føles trygt og komfortabelt å få være her igjen, sier Olena.

Før den fullskala invasjonen arbeidet Ivan som sjømann og reiste verden over, blant annet til Nord-Sverige og Skellefteå (nordlige Sverige). Der kom han i kontakt med en svenske som ville lære seg ukrainsk og som introduserte ham til svensk kultur og historie.

– Han viste oss regionen, fortalte om tradisjoner og tok oss til en kirke som fortsatt hadde russiske kuler igjen fra den store nordiske krigen på 1700-tallet. Han viste oss gamle trebroer og fleretasjes hus bygget helt i tre. For oss var det helt utrolig, vi kunne ikke forestille oss at man kunne bygge femetasjes hus i tre, sier Ivan.

Fem år senere har Ivan, som er i 25-årsalderen, hatt en rekke ulike roller i krigen: panservernskytter, maskingeværskytter, skarpskytter og rekognoseringssoldat. Parallelt utviklet han omfattende medisinske kunnskaper, noe som førte til at han ble feltsykepleier. Rollen innebar imidlertid store påkjenninger, både fysisk og mentalt, og i oktober ble han tvunget til å ta et steg tilbake fra fronten.

– Jeg hadde for mange skader. Ingen menneske er laget av jern eller stål, spesielt ikke mentalt. Etter å ha mistet så mange av mine venner trengte jeg å avslutte min tid som infanterist og feltsykepleier nær fronten.

Ivan fremhever også den avgjørende rollen som ubemannede farkoster spiller i hverdagen: for leveranser, evakuering av sårede og rekognosering.

– Vi prøver å holde logistikken så nær frontlinjen som mulig og bruker mye droner og ubemannede kjøretøy. Vår enhet ligger langt fremme når det gjelder ny teknologi, men det varierer mye mellom ulike avdelinger, sier Ivan og fortsetter:

– Man må tilpasse seg hele tiden – hver time, hver dag. Under mitt siste halvår som infanterist var min hovedoppgave å ta vare på nye soldater og sørge for at de overlevde. Min befal sa alltid til meg: ”Redd dem.” Og det gjorde jeg.

Du har tatt med deg enorme erfaringer fra tiden ved fronten. Hvilke lærdommer er viktigst, ifølge deg?

– Den største feilen i infanteriet er å være redd. Du må akseptere at risikoen er 50/50. Aksepter det og gå fremover – alltid fremover. Aldri stoppe, aldri trekke seg tilbake, sier Ivan før han utdyper:

– Droner er din verste fiende. Noen ganger møter infanteriet ikke fienden i det hele tatt på flere måneder. En ny rekrutt kan komme til fronten, sitte der i to eller tre måneder, og deretter bli skadet, uten å noensinne ha sett fienden ansikt til ansikt. Dette er en dronekrig. Infanteriet fungerer mer som et sikkerhetslag: vi holder posisjonene, for hvis vi ikke er der så tar fienden dem. Det er egentlig bare spesialstyrker og rekognoseringsenheter som møter fienden direkte. For regulært infanteri er det veldig sjeldent i dag, forteller han.

Hvordan opplevde du møtet med de svenske representantene?

– Det var veldig bra. De noterte mye. Samtidig så jeg flere alvorlige feil i deres utstyr. For eksempel markerer de medisinske kjøretøy med røde kors, noe som gjør dem til prioriterte mål. Fienden speider etter evakueringsruter med droner og legger bakhold. Derfor er det en stor feil å merke kjøretøyene på den måten.

– Jeg så også at de bruker hjelmer som ligner sykkelhjelmer ved evakuering. Det gjør det umulig å på en sikker måte ta av kroppspansring fra en skadet soldat. Dette var ting de ikke hadde tenkt på tidligere, og de tok det til seg, sier Ivan.

Videre diskuterer Ivan viktigheten av å kunne improvisere og være oppfinnsom ved fronten. Blant annet har enheten bygget egne bårer, utstyrt med hjul for å lette evakuering.

– Hvorfor ikke? Vi bygger dem selv, enkle, hjemmelagde bårer med store hjul. Det gjør taktisk evakuering mye lettere, siden det ellers er ekstremt fysisk krevende. 

Avslutningsvis vender Ivan tilbake til sin begeistring for Sverige. Å få bytte miljø og sinnsnærvær har betydd mye for ham. Høydepunktet under programmet var besøk på museer rundt om i Stockholm (Sveriges hovedstad) samt møtet med Marina Trattner, ukrainsk historiker og forsker.

– For meg var det som en drøm. Jeg elsker historie og leser mye – ikke bare ukrainsk historie, men også skandinavisk historie, Romerriket og antikkens Hellas. Å få møte henne var helt fantastisk.

Føler du at det hjelper deg mentalt å komme hit og gjøre noe helt annet?

– Ja, absolutt. Jeg har fått bytte perspektiv og trå ut av min informasjonsboble. Det er nok nyttig for de aller fleste, sier Ivan avslutningsvis.