Ubåtvåpenet har fått en ny rolle i forbindelse med Sveriges inntreden i NATO. Ikke på den måten at ubåtens taktiske oppgaver eller operative evne har endret seg, men i sammenheng med NATO og Østersjøregionen innebærer tilførselen av svenske ubåtvåpens evne til NATO en viktig brikke som tidligere har manglet i verktøykassen.
La meg forklare:
Sverige har en over 120-år lang tradisjon for å konstruere, bygge, vedlikeholde, modernisere og operere egne konvensjonelle ubåter. Etter andre verdenskrig, og senere under den kalde krigen – en æra av nøytralitet, alliansefrihet og med en uttalt trussel – har svensk ubåtsevne vært tvunget til å være adekvat, leveringssikker og ikke minst; kampklar.
Sverige har utviklet rundt 25 klasser (serier) av dykkebåter og ubåter, til sammen cirka 80 stykker i løpet av denne tidsperioden. Fra et teknisk perspektiv har Sverige ligget i forkant og drevet innovasjoner som luftuavhengige fremdriftssystemer, Stirling, som muliggjør lang utholdenhet uten at ubåten trenger å eksponere master over overflaten.
Utover dette er de svenske ubåtenes kjennetegn signatur, støttålighet og manøvreringsevne. Ubåtene er ekstremt stille, noe som også er bekreftet i internasjonale sammenhenger. Båtene tåler en skikkelig smell, dvs. kan fortsette kampen eller alternativt returnere til basen for egen maskin i tilfelle en motstander skulle slippe en synkemine i nærheten.
Til slutt muliggjør manøvreringsevnen at besetningene kan manøvrere ubåten i ekstremt grunne og svært trange farvann, med god sikkerhet og uten å bli oppdaget. Dødelige krigsmaskiner.
For å kunne håndtere disse høyteknologisk avanserte fartøyene kreves det personell med svært høy teknisk kompetanse, spesielle personlige egenskaper og erfaring med å håndtere ubåtene i pressede situasjoner. Dette i et helt ubarmhjertig miljø, som livet under vann er, og under en trussel fra fienden som er spesielt høy fordi ubåttrusselen er det en fiende vil eliminere først.
En regional kompetanse som er unik for besetningene i det svenske ubåtvåpenet. Den er utviklet i trange, trafikkerte, grunne og ugjennomsiktige vann, slik havet er i Sveriges nærområde, og som jeg innledet med – vi har vært tvunget til å utvikle ubåtsevnen. Alene.
Militærgeografien endret seg i forbindelse med Sveriges og Finlands inntreden i NATO. Grensen som skal forsvares går ikke i alle situasjoner ved svensk territorialgrense, men i NATO-kontekst øst for Baltikum.
Østersjøregionen er i denne sammenheng å betrakte som et område hvis volum de gode kreftene må eie, både på, over og under overflaten. Det gjøres ikke uten en evne til undervannsvirkning eller evne til å virke fra volumet under overflaten.
Med Sverige og Finland i NATO trenger vi ikke bare forsvare nasjonens grense, men også NATOs – vi trenger å eie Østersjøen. Dette eierskapet er nødvendig for å sikre sjøveiene fra vest hele veien til Østersjøens østlige stater.
Videre må kontrollen muliggjøre troppetransporter og logistikkforsyning til Baltikum, dvs. skape operativt dybde og operativ mobilitet. Sveriges ubåtvåpen er forutsetningsskapende for eierskapet fordi det binder fiendens ressurser, muliggjør kontroll og forbindelser samt fornekter motstanderen det samme.
Hviler dette på nasjonen Sverige? Ja, i stor grad. Ubåtnasjonene i Østersjøen er få – kun Tyskland og Polen har evne utover Sveriges.
Og med det sagt, den polske evnen er i en periode med lav tilgjengelighet, snarere under gjenanskaffelse. Tyskland har ubåter og kompetanse til å håndtere trange og grunne farvann som Østersjøen, men opererer også vestover, bortenfor Skagerrak og Kattegat.
Så ja, ansvaret for ubåtoperasjoner i Østersjøen hviler tungt på det svenske ubåtvåpenet. Det er den brikken som nå passer perfekt i NATO-puslespillet.
Svenske ubåtvåpens styrke er for meg selvsagt, fordi jeg er oppdratt i forbandet og trent i undervannskampen. Men den er nå spesielt tydelig for meg, i rollen jeg har som svensk ubåtsjef, gjennom den forventningen som uttrykkes fra NATO.
Jeg hadde riktignok ikke forventet meg noe annet. Og ubåtvåpenet gikk inn med selvtillit i NATO, absolutt. Sverige tok sitt ansvar i alliansen på alvor allerede inntredelsesdagen da Sverige opererte ubåt under NATO-flagg, fullt integrert og under NATOs ledelse. Militærstrategisk kommunikasjon, god damn it!
Klarer vi oppgaven, har vi utholdenhet og rekker ressursene?
HMS Halland er, som sist i sin klasse, nylig sjøsatt etter en halvtidsmodifisering som innebærer forbedret og utviklet evne. Dermed består ubåtvåpenet av fire moderniserte og kvalifiserte fartøy med en skarp evnebredde som kan operere i nærområdets utfordrende miljø, men også i tempererte klima.