Nå som vi ruster for krig, må vi ikke glemme at det vi bygger skal bevares for fred. Beslutningstakere innen forsvar og politikk må våge å kreve klassisk skjønnhet når nye lokaler oppføres. Dette garanterer at fremtidige generasjoner ønsker å gjenbruke lokalene for fredelige formål.
At noe har skjedd med arkitekturen etter andre verdenskrig er vanskelig å overse. Etter all krig og elendighet var det viktig å raskt og billig bygge boliger for krigsflykninger og de som flyttet til byene. "Form følger funksjon" ble det nye mantraet, og prefabrikkerte betongmoduler ble introdusert for raskt å kunne sette sammen ferdige hjem, kontorer og institusjoner.
Allerede tidlig ble det tydelig at disse bygningene ikke var populære. Hvorfor avviste alle som hadde mulighet fremtidens boliger? Svaret er at det ble bygget oppbevaring, ikke hjem. I streben etter rasjonalitet ble mennesket redusert til en robot som skulle produsere eller konsumere så effektivt som mulig.
Hvordan ble det slik? Etter krigen feide en ideologi kalt "modernisme" inn over arkitektskolene. Krise og behov for modernisering ble brukt til å presse gjennom denne ideologien og forby andre måter å utforme bygninger på.
Denne ideologien, som dominerer arkitektskolene med få unntak, utvikles etter visse rammer. Fra først å etterstrebe rasjonell funksjon, gikk den over til å dyrke narsissisme. Arkitekter anses som avantgarde dersom de skaper "nyskapende" bygninger, selv om disse ikke harmonerer med omgivelsene. Nyskapende innebærer ofte merkelige bygningskropper generert med datateknologi og asymmetrisk vindusplassering.
En annen hjørnestein er synet på skjønnhet som overfladisk og relativt. For en modernistisk arkitekt er skjønnhet noe negativt og subjektivt. Å skape disharmoniske og stygge bygninger styrker identiteten som avantgarde. I tillegg ser de dagens menneske som fundamentalt annerledes enn tidligere generasjoner, noe som gjør historisk erfaring og kunnskap problematisk. Arkitektstudenter som interesserer seg for eldre bygningskunst stilles ikke sjelden spørsmål ved som ideologisk mistenkelige og potensielt reaksjonære.
Motstand mot modernistisk arkitektur har alltid eksistert, men er ofte blitt henvist til obskure kultursider. I dag har sosiale medier skapt et globalt nettverk som løfter frem og fremmer nye klassiske prosjekter. Talsmenn for klassisk arkitektur etterstreber ikke et evig 1800-tall, men en grunnleggende forståelse for hvordan vi utformer våre bygde omgivelser. Det handler om å skape bygninger som er objektivt vakre og kulturelt uttrykksfull, som harmonerer med tilstøtende klassiske bygninger. På kontinentet, særlig i Frankrike, Storbritannia og Tyskland, har nye klassiske stiler oppstått, med Berlin som eksempel der en klassisk orientert byarkitekt legger til rette for dialogen om arkitekturens fremtid.
Er dette et rent smaksspørsmål? Undersøkelser viser at flertallet foretrekker klassisk fremfor modernistisk arkitektur. Klassisk arkitektur tar utgangspunkt i vår biologi, og gjennom sin geniale utforming gir den trygghet til våre savannhjerner, fremst gjennom kombinasjonen av lesbarhet og stimulans. Vi har det altså bedre i klassiske omgivelser og klassiske bygninger. Om dette ikke skulle være grunn nok, er klassiske bygninger betydelig mer klimasmarte.
Dette handler ikke om materialer, men om bygningers levetid. Vi kjemper for å bevare vakre og kulturelt uttrykksfull bygninger som klassiske industribygg, kornmøller og gassbeholdere, mens kontorer og bygninger fra 1980-tallet rives uten protest. Se for eksempel Vaxholms kystartilleriregiment (ved Stockholm, Sverige). Kasernene fortsetter å tjene allmennheten som borettslag, fordi de er vakre. Livgardets kaserner i Kungsängen (nær Stockholm, Sverige) vil sannsynligvis svært få savne dersom de skulle rives i morgen.
Det kan hevdes at arkitekter skaper det bestillerne etterspør, men byggherrene etterstreber profittmaksimering. Modernistarkitekter tilbyr ikke en merverdi som kundene ønsker å betale for, noe som fører til kostnadsbesparelser. Klassiske arkitekter kan tilby skjønnhet som merverdi, noe som gjør det lønnsomt å investere i arkitekturen for høyere salgspriser. Dette har mange byggherrer på kontinentet oppdaget, noe som gjør at klassisk byggeri blir stadig vanligere i byer som Berlin og Paris.
Forsvaret bør våge å gå imot det modernistiske arkitekturetablissementet og bygge klassisk vakre og uttrykksfull bygninger. Skjønnhet er ikke subjektivt, men basert på vår biologiske trang til enkelt å kunne lese av og stimuleres av omgivelsene våre. Dette gagner både nåværende ansattes velvære og fremtidige generasjoners miljø. Akkurat som gårsdagens regimentsbygg er elsket i dag, kan dagens bygninger bli morgendagens kulturhistoriske skatter.
Valget er vårt, men det vil ikke skje uten kamp.
Michael Diamant
Urbanssosiolog og grunnlegger av Arkitekturupproret